Skolens Badgirl

Èn gang til

Hva er det som skjer?
----

"Vi kan ikke la maskinene stå på lenger" sa mamma med skjelvende stemme.
"Vent. Nei?" Brandon ble plutselig veldig liten. Han rygget forskrekket vekk fra mamma mens han ristet sakte på hodet.
Hallo? Hva skjer? Hva mener mamma med maskinene?

"Du vet hun bare ligger der å lider, Brandon. Jeg vil ikke gjøre det men..-" mamma stoppet litt. "- jeg har ikke noe valg."  Avsluttet hun.
"Men du er moren hennes! Det har bare gått noen uker! Gi henne noen dager til, jeg kan føle at hun snart kommer tilbake" sa Brandon og så seg rundt i rommet. Jeg vet ikke om det var innbilning, men jeg følte at blikket hans hvilte ekstra mye på meg. På sjelen min. Som om blikket vårt møttes før det gled videre rundt i rommet.

Han så forferdelig ut. Jeg har aldri sett en person så knust før.
Jeg skal klare dette, for mamma og for Brandon. Jeg kunne kjenne adrenalinet boble. Jeg skal prøve dette.

Én gang til.

Jeg fokuserte. Jeg fokuserte på kroppen min, men mest øynene mine. De lukkede øynene som ikke hadde åpnet seg på flere uker.
Koma kalte de det for. At jeg bare lå der å sov.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre dette her! Jeg burde lest en ut-av-kroppen-opplevelse-bok, så hadde jeg vist hvordan jeg skulle gjøre dette.

Not.

Meg. Lese bøker? Faktabøker? Når jeg ikke trenger det? Neitakk, du.
Også finnes det vel ikke så mange bøker om ut av kroppen opplevelser uansett.
Men nei, Caroline. Fokuser. Du skal tilbake til familien din, vennene dine og Brandon. Også skal du slutte å snakke om deg selv i tredje person hele tiden.

---

Etter noen minutter kom en sykepleier inn dørene.

"Dere har en halvtime til med henne" sa hun, også gikk hun.
Jeg så forvirret ned på kroppen min.
Vent litt, maskiner. Stoppe maskinene.
De skal stoppe de maskinene som holder meg levende, hvis jeg kan kalle det, det.
Men en halvtime? Jeg trenger minst to dager til.

Koma er noe kompliserte greier.

"En halvtime? Bare en halvtime?" Mamma så skrekkslagen bort på Brandon. Brandon hadde satt seg ned ved siden av kroppen min, og mumlet svakt til den.
Jeg kan ikke tro det. En halvtime igjen. Så er alt, borte.
Jeg som trodde at sånne ting som dette bare kunne skje i film og bøker.

Jeg kastet et raskt blikk bort på mamma. Hun sto med ansiktet mot kroppen min, og ryggen mot selve meg. Hun kommer til å være helt alene uten meg i huset. Jeg mener, hun har farmor og farfar i hvert fall, da. Jeg så også bort på Brandon. Han må komme seg videre etter dette. Det er ikke hans feil.
Ikke i det hele tatt.

Jeg begynte å tenkte på hva som kunne ha skjedd hvis vi ikke hadde krasjet den gangen. Tydeligvis i en halvtime, for plutselig kom legen min inn i rommet, og ba Brandon og mamma om å gå ut.
Det var først da jeg kjente panikken stige skikkelig.

Jeg kommer til å dø nå.
Flere leger kom inn, og jeg så med egne øyne, eller hva jeg nå enn ser med nå - at de skrudde av maskinene som var festet med lange slanger på kroppen min.
Noen sekunder etter de hadde dratt ut alle mulige ledninger fra kroppen min, kjente jeg at jeg sakte fløt sammen. Jeg kjente jeg ble dratt mot kroppen min.
Jeg husker at alt gjorde vondt. Skikkelig vondt.

Og et plutselig sterkt lys.

--------------------------------------------------------------

Hei igjen folkens!
Jeg er tilbake med en ny del etter en veldig travel uke.
Eller. Mange travle uker. Tusen takk for tålmodigheten deres.
Noen som gleder seg til neste del, eller?
Jeg håper det.
Vel, sov godt mine fantastiske små Caroline-fans!
Jeg er uendelig glad i dere.
Følg også Instagram brukeren min til Wattpad! Få vennene dine til å følge brukeren min! Foreldrene dine! Besteforeldrene dine!
Neida, men følg den gjerne hvis dere har muligheten:
Skolens_badgirl
Også håper jeg så klart at alle har hatt en grei start på uken, så snakkes vi så fort som mulig!

Springfire