(William på bildet)
Vel. Min daglige morgenrutinen forandres ikke bare av at jeg flytter. Neida.
Vekkerklokken min ringer som vanlig, jeg skriker et par stygge ord som dessverre ikke kan skrives ned. Hehe.
Jeg står opp, etter nok surmuling over at det er søndag, og jeg kan ligge litt lenger. Uansett om klokken er 1. da, eller ikke!
Så går jeg som regel på badet, gjør mirakler, så huden og egentlig fjeset mitt ikke skal se ut som noe som nettop datt i do, og noe spist etterpå.
Apropos spise!
Mamma sto ved kjøkkenet, og lagde noe som så ut som pannekaker!
"Det er sunne, gode pannekaker. Jeg fant oppskriften på nettet igår, og tenkte at jeg skulle prøve den ut!" Sa mamma med hodet nede i telefonen. Sansynligvis så hun på oppskriften.
"Greit" fikk jeg mumlet frem.
Jeg gikk opp på rommet og hentet telefonen min, og scrolla ned Instagram. Ikke noe nytt her nei, bare at Isac Elliot er kommet til Norge..
Vel vel.
Jeg hørte mamma rope at det var mat, så jeg tuslet ned til spisestua.
For å være ærlig, så var ikke de pannekakene så ille, så det endte med at jeg spiste fire stykker.
Mamma og Johan hadde en samtale om hvilken farge det skulle være på serviettene på bryllupet deres..
Det interesserte meg veldig lite, så det endte med at jeg satt og dagdrømte om, jaa... Flyvende Unicorns og regnbuer..
Not.
Mere om hvor skrekkslagent det blir å begynne på ny skole imorgen!
Etterhvert kom William slentrende ned trappen iført en rutete hvit og blå pysjbukse, en hvit genser, og en rufsete morgensveis.
Pysjbuksen personlig var litt langt nede, og litt på skeiva. Så man så den gråe boxeren hans. Jeg så fort bort, men jeg kunne føle blikket hans i nakken.
Jeg hadde nettop kjekket han ut.
K R I S E!
Jeg kremtet frem et lite "takk for maten" og reiste meg så fort opp fra stolen, at den falt ned på gulvet med et brak.
Nydelig. Akkurat det jeg trengte nå.
Enda mere oppmerksomhet.
Jeg satte opp stolen, etter noen bekymrede blikk sendt fra mamma, fikk bort til vaksen og la fatet mitt oppi.
Jeg løp stille opp trappen og inn på rommet mitt.
De siste boksene med flytte-ting var enda ikke pakket ut, så jeg bare skjulte surt på dem og fant frem øreklokkene mine. Jeg tenkte jeg kunne gå en tur, liksom bare ta inn London litt.
Til å være London, var det overraskende lite folk her. Okey, kanskje vi ikke noe midt i sentrum, men London er London.
Jeg gikk bort til en slags park.
Jeg så meg rundt og sang svakt til musikken jeg hadde i ørene.
Plutselig kjente jeg bakken forsvinne under meg.
Jeg lukket øynene, og ventet på at rumpa mi skulle treffe bakken.
Men det gjorde den aldri.
Kroppen min hang og slang i et par hender som holdt godt rundt midjen min.
"Skal si du er en ulykkelsesfugl" hørte jeg en kjent stemme si.-
----------------------------------------------
Hallo folkz!
Ja, meg igjen!
Vil bare hilse og si at jeg fortsatt lever.
Også håper jeg du liker delene mine, jeg føler meg så slem som alltid slutter kapitlene mine sånn. Men dere overlever vel.
Jeg satser på det.
Snakkes snart.
Springfire
VOUS LISEZ
Skolens Badgirl
Roman d'amourCaroline Svendsen - eller Carro som alle kaller henne - er en Norsk jente på 16 år som i en bråhast blir dratt ut av trygge Norge, og snart befinner seg midt i alt fra by-til-gutte-drama i England. Klarer den mystiske, umenneskelig kjekke gutten hun...
