Skolens Badgirl

Flashback

Og et plutselig sterkt lys.
----

Stemmer og piping fylte ørene mine.
Jeg hadde en enorm hodepine, og vansker med å åpne øynene. Øynene mine veide et tonn, og hodepinen gjorde ikke akkurat situasjonen videre. Vent litt, jeg hørte farmor og farfar sine stemmer.

Flashback.

Jeg høre mamma sin stemme, William sin stemme, og Micke sin stemme. Sakte men sikkert fikk jeg mer kontroll over kroppen min. Jeg kunne kjenne at den ene hånden min var varmere enn den andre. En stor hånd holdt rundt den. William, tenkte jeg.
Men det var før jeg hørte en stemme til.
"Tror du det går bedre nå? Det gjør helt sikkert sykt vondt". Brandon. Guud, det er lenge siden jeg har hørt stemmen hans så nærme ørene mine. Det var som om et elektrisk støt gikk fra hodeskallen min, og helt ned til tottelittene mine. Jeg sperret opp øynene og myste ut i rommet.
Det var så godt å se alle sammen igjen!

Not.

Teknisk sett så har jeg sett dem hele tiden. Det er bare de som ikke har sett meg. Også ser jeg mest sannsynlig ut som en bjørn som skippa dvalen sin.
Selv om jeg hadde "sovet" nå i flere uker.

-----

Jeg satt på rommet til Brandon. Det er nå 2 uker siden ulykken skjedde, og det enste jeg ønsker nå er at ingen snakker om den.
Men det er jo tydeligvis ganske vanskelig. Fordi alle  jo at jeg skulle stryke med på det sykehuset, eller noe. Men her sitter jeg altså.

Brandon var bare på butikken for å kjøpe digg. Så jeg tok meg anledningen til å snuse rundt på rommet hans. Jeg gjør det hver gang jeg er her. Det er alltid ett eller annet som er forandret på.
Jeg lot blikket gli sakte gjennom rommet.
Hvor skal jeg begynne?

Det som fanget blikket mitt først, var et bilde som sto på pulten hans. Hva har han rammet inn denne gangen, da?
Jeg trasket bort til bildet og løftet det opp fra pulten. Jeg smilte for meg selv.
Det var et bilde av meg og Brandon i sommer. Det var første dagen jeg hadde fått uniformen til kinoen vi jobbet på da. Den veldig stygge uniformen. Det var Brandon som tok bildet, men det var jeg som fulgte med. Jeg sto med armene i kors over brystet mitt, og så med et tullete liksom-surt ansikt rett inn i kameraet. Brandon så bort på meg med et stort glis rundt munnen. Brandon var skikkelig glad den dagen. Eller, spesielt glad.

Det bildet var helt fantastisk.

------------------------------------------------------------

Hei folkens. Mandag idag, og enda en sen del. Jeg er lei for det folkens, men jeg har en veldig travel hverdag for tiden.

Håper alle liker delen!
Husk å følge Instagram brukeren min : skolens_badgirl ! Elsker dere folkens. Håper dere har hatt en grei start på uken, så snakkes vi!

Springfire