Skolens Badgirl

Er det normalt?

Men det kunne ikke blitt bedre enn det det var da.
----

Juli:

Jeg har begynt å bli vant til å stå opp halv 7 nå.
Jaja, jeg vet det er sommerferie.
Men hver morgen den siste måneden, henter Brandon meg klokken 8. Han kjører oss til kinoen, vi jobber 2 meter fra hverandre og spiser middag enten ute eller hjemme hos en av oss.

Brandon er jo nå selvfølgelig min bestevenn. Men jeg vet ikke om jeg liker han noe mer en det.
Eller om han gjør det...

---

Jeg slang beina ut av sengekanten, og hoppet ned på det kalde gulvet.
Enda en dag med folk som klager over popkorn og dårlige plasser.
Ikke at jeg aldri klager.

Jeg gikk bort til klærne mine og fant fram uniformen vi må bruke.

Ja.
Uniform.

Men den ser ikke så forjævlig ut da.
Not

Jeg ser ut som en rød og gul strek i uniformen.
Men det ser ikke ut til at Brandon bryr seg så mye om det. Det er jo ikke akkurat bedre at han kler den, da.
Jeg sukket, og gikk inn på kjøkkenet.
Jeg smelte sammen en brødskive med smør, tok en bit av den, før jeg kastet den i søppelbøtten.

Ferdig med frokosten.

Jeg hørte et tut av en velkjent rød Ferrari og måtte smile for meg selv da jeg gikk ut døren.
Der satt han. Selvfølgelig.
Bak rattet, med sitt altfor kjente glis rundt munnen. Brandon er den typen som smiler med hele ansiktet. Han får en spesiell glød i øynene når han smiler et ekte smil.
Gaaad, som jeg elsker å få denne gutten til å smile.

Er det normalt?

---

Etter Brandon og jeg var ferdig med skiftet vårt, gjorde vi noe vi aldri har gjort før. Noe utenom det vanlige.
De viser den første filmen av Twilight-serien på kinoen vi jobber på går nå. For alle Twilight-elskerene der ute. Men, jeg har fortalt Brandon litt om filmsmaken min før, så han trodde jeg ville like den.

Så, why not try it?

Etter filmen – som forresten var helt fantastisk! Jeg skal helt klart se resten av serien! – dro Brandon meg med på en eller annen Italiensk-restaurant. Servitøren vår var en pen jente, kanskje et par år eldre enn oss, men hun så drømmende bort på Brandon hver gang han snakket.

Jeg smilte for meg selv.
Denne situasjonen er litt rar. Jeg og Brandon må jo se ut som om vi er...-

Ja, kjærester.

Men det er vi altså ikke.
Jeg sukket, og så ned på menyen.
Brandon hørte sukket, og så opp fra sin meny. "Går det bra med deg?" Spurte han,  og smilte et lite bekymret smil bort til meg.
Etter at jeg og Brandon har blitt helt sammensveisa har han blitt mer, og mer overbeskyttende.
Ikke at jeg klager, altså.

"Jada, det er bare litt vanskelig" sa jeg mumlende.
"Åja? Hva da?"
"Jeg vet ikke om jeg skal velge lasagne eller pasta" sa jeg og sukket.

Det var faktisk sant.
Så du kan ikke kalle dette en løgn.

Han lo litt av meg før han sa "Hvis jeg tar pastaen, tar du lasagne da? Så skal du få smake av meg," sa han og smilte lurt til meg.

"Det er en deal" sa jeg og smilte tilbake.

Vi satt på restauranten i et fire timer - til klokken ble halv elleve - før vi fant ut av vi kunne begynne på veien til bilen. For å komme til der bilen sto parkert, måtte vi gå gjennom en liten, søt gate i London. Vi gikk gjennom en slags park, ikke så stor. Bare med noen lysstolper, et par benker og ungdommer som satt på gresset og flørtet.

Jeg kunne se i sidesynet, at Brandon studerte meg. Nå som jeg også gikk i denne nydelige uniformen jeg ikke hadde rukket å skifte fra. Han smilte for seg selv. Jeg snudde på hodet, og han skvatt av min plutselige bevegelse, men trakk ikke blikket sitt vekk fra meg.

Det var ikke lenger ubehagelig på samme måte at han så på meg sånn. Det var en slags kribling i magen som jeg aldri har følt før.
Jeg vet ikke om jeg har svelget en flue i farten, eller hva nå enn dette er.
Men jeg liker det.
Ingen andre har fått meg til å føle meg positivt annerledes fra andre.
Ikke som Brandon gjør.

Jeg fniste litt gjennom nesa. Jeg vet ikke om det er stemninga, eller hva nå enn som gjør meg så 'romantisk' i tankegangen min nå.
Men en ting er sikkert.
Når jeg kommer hjem...-

Skal jeg ha Oboy.

--------------------------------------------------------

Hei folkens.
Ny del. Følte at dere fortjente en litt lang del idag. Det er en stund siden jeg har kommet med det.

Spørsmål til Caroline:

Spørsmål:
Hvordan klarte du å bli så kul og late som om du er følelsesløs?

Svar:
Det, jenta mi. Er en masse øvelse, å bare lære seg å gi litt faen noen ganger.

---

Kommenter og still gjerne flere spørsmål!
Dere betyr alt for meg! Dere er all inspirasjon til å fortsette med skrivingen, og dere er en virkelig stor glede i hverdagen.

Tusen takk!!!
Håper dere likte delen, så snakkes vi!

Springfire