Skolens Badgirl

Jul med FaceTime

Viktig informasjon på slutten!
----
Og der var han borte. Igjen.
----

Jeg satt med farmor og farfar og åpnet pakker. Men jeg klarte ikke helt å nyte øyeblikket, selv om jeg har savnet farmor og farfar utrolig mye. Brandon var alt jeg kunne tenke på, og jeg ble gal av det.
Vi er jo ikke sammen engang! Eller, vi har jo kysset og alt det der. Men han gir meg aldri noen skikkelige hint å forholde meg til.
Jeg hadde én siste pakke igjen. Jeg tok opp pakken, og så på kortet som fulgte med. "God jul, prinsesse. -Brandon". Jeg visste egentlig at denne var fra Brandon. Han hadde jo selv gitt den til meg. Og jeg ønsket å spare det beste til slutt.
Jeg hadde ikke kjøpt noe til han, men vi hadde blitt enige om at vi ikke skulle kjøpe noen gaver til hverandre. Men han hadde så klart insistert.

Jeg studerte den lille pakken som lå i fanget mitt. Det var rødt innpakningspapir små, hvite polkadotter på seg. Et bånd var knyttet hardt og elegant rundt pakken, men en fin sløyfe på toppen. Jeg svelget hardt og begynte å åpne pakningen. Under innpakningspapiret var det en liten sort boks. Jeg studerte boksen, men så ingen merke jeg kunne forholde meg til. Jeg bare pustet dypt inn, og åpnet den.

Okey. Dette var litt rart.

En minnepinne? Jeg tok ut minnepinnen og gransket den. Helt normal, svart minnepinne. Jeg så bort på farmor og farfar. De så smilende bort på meg begge to. Hva er det som skjer nå? "Jeg tror det er lurt at du går å undersøker den gaven din litt mer" sa farmor og blunket lurt til meg. Jeg bare nikket og gikk til rommet mitt. Jeg slang meg ned på sengen og stakk minnepinnen inn i PC-en. Plutselig kom ansiktet til Brandon frem, og av en eller annen grunn ble jeg helt varm i ansiktet.
'Hvorfor rødmer du?' Tenkte jeg, og himlet med øynene til meg selv. Jeg hadde fått en video av Brandon, og jeg trykket på play. Ansiktet til Brandon begynte å bevege på seg. Han smilte litt sjenert og forklarte kort at han aldri hadde gjort dette før. Men det eneste han sa var; "Hallo, Caroline! Jeg kan vedde på at jeg savner deg m..- , at jeg savner deg nå. Kan du FaceTime meg med en gang du ser dette?" Pause. "Og ja, god jul!" La han til. Så forsvant Brandon fra meg. Igjen.

Jeg var litt forvirret. Jeg skal ikke si at jeg forventet at han skulle fri til meg eller noe sånt, men jeg hadde vel kanskje tenkt at videoen skulle være litt lengre, eller litt mer informerende? Jeg trakk på skuldrene og FaceTimet Brandon via Macen.

Han svarte fort og med et stort og flott smil. Han var litt uklar og det var litt hakkete - men akkurat det hadde absolutt ingenting å si for meg nå. Jeg var bare veldig glad og lettet over å se og høre han igjen. Vi snakket om alt mulig rart. Han lurte på hva jeg fikk til jul, jeg spurte også han hva han fikk til jul - og sånn holdt vi bare på. Etter en stund spurte han meg om hvor jeg var. Jeg svarte at jeg lå på sengen min på rommet mitt. Han nikket raskt. "Kunne du kanskje gått ut en tur? Du er veldig uklar." Jeg kunne ikke helt tydelig se ansiktsuttrykket til Brandon, så jeg visste ikke om det var en spøk eller om han mente det.

Jeg nikket og tok med meg Macen og Brandon, og satte meg trappen ute. "Er det bedre nå?" Spurte jeg han, men han bare ristet på hodet og spurte om jeg kanskje kunne gå litt lenger. Jeg reiste meg opp igjen og gjorde som han sa. Jeg begynte smått å gå ned oppkjørselen og ned til hovedveien. "Nå må det vel være bedre?" Spurte jeg han. Men han bare ristet på hodet og spurte om jeg kunne gå litt lenger. Jeg nikket bare. Dette var veldig rart, men jeg ønsket å gjøre som han sa. Jeg har savnet han mer enn jeg hadde trodd jeg skulle, i løpet av de dagene jeg har vært her i Norge. Jeg begynte å gå ned mot stranden, jeg visste at det var mange flotte hytter der - og mest sannsynlig bedre nettverk. Brandon spurte meg hvor jeg var på vei, og når jeg svarte han, så smilte han bredt. Mens jeg gikk til stranden snakket vi om alt og ingenting. Selv om situasjonen høres veldig klein ut, så var den merkelig nok ikke det med Brandon.

Når jeg hadde kommet frem til stranden, gikk jeg opp til klippene der jeg kunne se ut i havet og horisonten. Jeg viste Brandon det og han smilte, men virket ikke veldig forbløffet og overveldet. Jeg gikk bort til enden av en klippe, og satte meg ned. Jeg lente meg inntil en gigantisk stein som jeg alltid pleide å klatre på når jeg var barn. Brandon hadde sluttet å snakke for det meste, og hørte mest på meg og det jeg hadde å si. "Er det noe bedre nå?" Spurte jeg han. Men da fikk jeg ikke noe svar. "Brandon?" Sa jeg og reiste meg opp for å se om jeg fikk bedre dekning da.

Plutselig kjente jeg en stor og varm hånd på skulderen, og jeg snudde meg brått og var klar til å slå til personen som holdt et ganske hardt grep om skulderen min.
"Nå ser jeg deg klart og tydelig"

--------------------------------------------------------------

Hei folkens!
God sommer!! (Unnskyld hvis du ikke har sommerferie, men det har jeg). Akkurat nå sitter jeg godt plassert i Italia (Pisa). Derfor har jeg ikke fått lagt ut så mye, men nå skal jeg snart hjem.

Uansett. Håper dere likte delen, og kommenterer hva dere ønsker skal skje etter denne delen! Nå lar jeg dere komme med forslag på hva som kommer til å skje videre med Caroline og Brandon (Og andre karakterer hvis dere har noen ønsker til noen av de andre karakterene). :)) Så da håper jeg at dere kommenterer noen av de flotte ideene dere sitter inne med, uansett hvor store eller små de er! Jeg setter uendelig stor pris på det!<33

Det er så hyggelig å få så gode tilbakemeldinger av dere, og jeg leser alle kommentarer og meldinger som jeg får. Tusen takk. Jeg setter kjempe stor pris på alle og en hver, og jeg er veldig glad i dere! Uansett, ta godt vare på dere selv - så vi snakkes snart.

Springfire