Kleint.
---Jeg gikk alene hjem fra Brandon i dag.
Jeg er hos han nesten hver uke. Og jeg elsker det.
Han pleier egentlig å måtte følge meg hjem, men i dag syntes jeg at han skulle få sove lenge - stakkar. Ikke at det akkurat gjør meg så mye å gå hjemover alene nå. Det har allerede begynt å bli høst, og de gule, røde og brune fargene på bladene er tilbake. Tåken ligger som et tykt ullteppe på himmelen, og det føles ut som om luften står helt stille.
Som om alt står helt stille.
Og det er det jeg elsker med høsten. Roen, som er i lufta. Det er ikke for kaldt, og ikke for varmt. Det er behagelig, avslappende.----
"Neimen, Caroline Julie Svendsen!"
Jeg bråvåknet med hånden festet i ansiktet mitt. Jeg reiv hånden vekk fra ansiktet, og frøs til. Når mamma bruker både mellomnavnet mitt, og etternavnet mitt, da kan du begynne å bli redd!
"Ja?!" Ropte jeg med et hint av nervøsitet tilbake, mens jeg prøvde å få på meg det andre buksebeinet. "Jeg sa at du ikke skulle spise opp nutellaen med en gang! Jeg kjøpte den jo for bare en uke siden, på fredagen ikke sant?" Svarte hun.
Jeg bråstoppet med bukse-arbeidet, og smilte for meg selv.Det er fredag i dag.
Jeg gikk smilende ned trappene, og inn på kjøkkenet. Der møtte jeg en passe morgen-gretten William, og en hissig mamma.
"Hva er det med det fise-fine humøret ditt i dag, da?" Sa William surt, og gikk mot kjøleskapet.
"Hvorfor så lang i trynet da, tornerose?" Sa jeg smilende tilbake, med den velkjente ertene tonen i stemmen min som alltid lå klar.William gryntet og gravde seg lenger inn i kjøleskapet. Jeg smilte triumferende, og gikk bort til fruktbollen for å fiske opp et eple. Jeg tok på meg sekken, skrek at jeg skulle dra, og gikk ut ytterdøren.
Utenfor døren sto det ingen Brandon. Eller den nye kjerra hans.Hæ?
Jeg klødde meg i bakhodet. Han har da alltid møtt meg utenfor døren på dette tidspunktet? Jeg tuslet inn døren igjen, og gikk på leting etter William.
Jeg åpnet baderomsdøren, og fant William sittende på doen. Jeg så fort bort, og kunne kjenne at varmen spredde seg i kinnene mine. Men jeg rettet meg opp og dekket til øynene mine."Det er noe som heter å banke på!" Hisset han til meg.
"Men det er noe som heter å låse døra" sa jeg oppgitt.
Jeg skulle akkurat til å lukke døren da jeg kom på hva jeg skulle. "Forresten, du må kjøre meg til skolen. Om seinest fem minutter" la jeg til.
"Åjasså? Så prinsen din med den hvite hingsten er ikke her i dag?" Ertet han meg. Jeg trakk pusten, og fjernet hånden fra øynene mine. William hadde rukket å dra buksene opp på beina igjen, og sto å vasket nevene.
"Nei, han er ikke det" mumlet jeg. "Fem minutter" la jeg til, lukket døren etter meg og gikk ut i gangen.Men hvorfor han ikke er det, vet jeg ikke.
-------------------------------------------------------------
Hei folkens. Meg igjen.
Noen som savnet meg? Så klart har dere det.
Neida, Neida. Men uansett.Jeg har bestemt for å fortsette sånn som jeg pleier. Med å prøve å lage 3 deler i uka; mandager, onsdager og fredager. Men hvis jeg finner ut at jeg ikke har tid til å lage tre deler i uka, så kommer jeg til å lage en del den uken hvor jeg ikke har tid til å lage tre deler, som er litt lenger en de vanlige delene.
Da håper jeg at alle blir fornøyd, så snakkes vi!
Springfire
VOCÊ ESTÁ LENDO
Skolens Badgirl
RomanceCaroline Svendsen - eller Carro som alle kaller henne - er en Norsk jente på 16 år som i en bråhast blir dratt ut av trygge Norge, og snart befinner seg midt i alt fra by-til-gutte-drama i England. Klarer den mystiske, umenneskelig kjekke gutten hun...