Jeg stod på utsiden av skolen og ventet på at skolebussen skulle komme. Vanligvis så var det bare jeg og 4 andre som brukte skolebussen. Det var visst ikke så kult å kjøre med offentlig transport, men jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre. Folk fikk tenke som de ville, bare de holdt de stygge tankene for seg selv.
Da bussen omsider kom, gikk jeg inn og satt meg helt bakerst. Sist gang jeg hadde satt meg forrest hadde bussjåføren begynt å snakke med meg om alle problemene hans. Og tro meg det var virkelig ikke interessant å høre på.
Jeg bestemte meg for å ta fram ørepluggene mine og høre litt på favorittbandet mitt. Bussturen tok omtrent tyve minutter, så jeg hadde god tid til å bare slappe av.
Da bussen skulle til å kjøre la jeg merke til en skikkelse som løp mot oss med viftende armer. Bussjåføren stoppet bussen og slapp gutten inn.
Jeg flyttet blikket tilbake til vinduet igjen, og la ikke merke til at gutten hadde satt seg ved siden av meg.
Da lukten av jordbær streifet nesen min snudde jeg meg og fikk øye på den samme gutten som hadde løpt mot bussen. Han hadde en skittenblond farge i håret og huden hans hadde definitivt blitt påvirket av solen (på den positive måten altså).
Jeg slapp ut et lite kremt.
Gutten snudde seg mot meg.
¨Var det noe?¨ Spurte han med en hyggelig stemme som viste alt annet enn negativitet.
Hva skulle jeg egentlig svare? Var det frekt av meg å si ja? Altså, det faktum at han hadde valgt å sette seg rett ved siden av meg når over halvparten av setene var ledige irriterte meg. Hadde han ikke hørt om personal space?
¨Det finnes andre ledige plasser her.¨ Sa jeg kort.
¨Jeg vet det.¨ Gutten hadde fortsatt blikket sitt festet på meg.
¨Hvorfor satt du deg her da?¨Spurte jeg, før jeg klødde meg i bakhodet.
Gutten nølte i noen sekunder før han svarte.
¨Du virket hyggelig, men der tok jeg visst feil.¨ Sa han, etterfulgt av et lite trekk med skuldrene.
Var jeg virkelig så frekk? Noah hadde jo også kommentert velkomsten min. Kanskje det var dette jeg burde jobbe videre mer? Å bli hyggeligere mot nye mennesker.
¨Beklager, har bare vært en tøff dag.¨ Løy jeg og sendte han et unnskyldende smil.
Han viftet avfeiende med hånden før han svarte.
¨Går bra, alle kan ha dårlige dager. Helt vanlig det.¨ Han smilte mot meg mens han usikkert bet seg i leppa.
¨Men du går på skolen vår ikke sant?¨ Spurte jeg for å skifte samtaletema og for å unngå en klein stillhet som bare var ment for å oppstå i mitt nærvær.
Han nikket langsomt.
¨Jeg har faktisk biologi med deg hvis jeg ikke tar helt feil.¨ Sa han, etterfulgt av en lav latter.
Jeg så ned i hendene mine, flau over å ikke ha gjenkjent han.
¨Men sier ikke så mye i timene så er ikke rart at du ikke kjenner meg igjen.¨ La han til.
Smilehullene hans var søte.
¨Er ikke helt av den snakkesalige typen jeg heller.¨ Jeg smilte skjevt mens jeg usikkert så ut av vinduet. Det hadde allerede gått ti minutter, og jeg begynte å kjenne igjen husene.
En stillhet brøt inn, men heldigvis ikke av den kleine typen.
¨Vel, her skal jeg hvertfall av. Hyggelig å bli kjent med deg..?¨ Han reiste seg og så spørrende på meg.
Det tok noen sekunder før jeg skjønte hva han refererte til.
¨Oja, Catherine.¨ Sa jeg tilslutt.
Han nikket og smilte mot meg.
¨Bare til neste gang vi møtes, så heter jeg Tristan.¨ Sa han hyggelig, før han satte kurs mot bussdøra.
¨Snakkes.¨ Ropte jeg etter han, men han var allerede forsvunnet ut av bussen.
Kanskje det var på tide at jeg begynte å få noen fler venner? Sarah var definitivt nok for meg, men noen ganger hadde det vært ganske kjipt å bare ha en venn. Og dessuten virket Tristan utrolig hyggelig og som en real fyr.
-----------------------
¨Hvordan har dagen din vært?¨ Spurte mamma meg.
Vi satt rundt det lille spisebordet vårt i stuen. Klokka var halv åtte og mørket hadde lagt seg over alt som et teppe.
¨Det vanlige. Hva med din?¨ Jeg smilte, før jeg slurpet i meg mer tomatsuppe.
¨Det var det jeg gjerne ville snakke med deg om...¨ Hun så usikkert ned i hendene hennes, men flyttet blikket sitt opp på meg igjen.
Jeg stoppet med bevegelsene mine og spisset ører. ånei
¨Jobben min har blitt flyttet til Boston, men det er ikke fast. Kun for 2 måneder og så er jeg tilbake.¨ Øynene hennes virket triste, men hun smilte likevel.
Jeg slapp ut et lettet sukk. Det var ikke så ille som jeg trodde det skulle være. Det var jo bare i 2 måneder, 8 uker.
¨Men hvor skal jeg bo da?¨ Spurte jeg nysgjerrig. Jeg visste at hun aldri ville kunne latt meg få være alene hjemme, så det var utelukket.
¨Jeg vet at du aldri har møtt hun før og du sikkert ikke vet hvem det er, men jeg tenkte du kunne bo hos min gamle bestevenn fra College. Hun heter Sophia. Veldig koselig og familievennlig.¨
Jeg visste at det ikke var vits å protestere, og uansett - tiden som jeg skulle bo hos de ville nok være over like fort som jeg kunne si asparges 5 ganger. vent hæ.
Mamma så håpefullt på meg og ventet på respons.
¨Sikkert.¨ Sa jeg mens jeg trakk på skuldrene.
¨Supert! Flyet mitt går først om 2 dager så du har god til til å pakke sakene dine. Og selvfølgelig vil jeg jo la nøklene til leiligheten ligge under den hvite blomsterpotten, slik at du kan hente hva du vil når som helst.¨ Mamma kom bort til meg og ga meg en varm klem.
Jeg smilte og lot duften av nyvasket klær og lavendel slippe inn i nesen min. Mamma luktet alltid mamma.
¨Og ikke tenk på penger til mat osv, jeg har allerede skrevet en sjekk til Sophia. Alt er ordnet.¨ Hun klemte meg hardt en gang før hun slapp taket rundt meg. Så tuslet hun inn på kjøkkenet med skålene våres.
Vanligvis ville jeg vært redd bare tanken på å måtte bo et annet sted enn inni den lille bobla mi (aka soverommet mitt), men nå følte jeg faktisk at jeg gledet meg, men bare litt da.
Jeg plukket opp mobilen min og gikk mot soverommet mitt. Nå var det eneste som fristet meg enda en episode med Breaking Bad under dyna. Pakke kunne jeg gjøre i morgen.
************************
Har store planer for denne historien så jeg håper den blir en suksess! ;)
Kapitlene i starten av historien er ganske korte, men jeg lover at etterhvert vil du komme til de lange kapitlene. - Hilsen den fremtidige meg, haha.
YOU ARE READING
Forbidden love
Teen FictionCatherine Blanton lever et typisk tenåringsliv på Longroad high sammen med bestevennen sin, Sarah. Alt går som det pleier, dager fylt med skolearbeid, latter og pinlige scener. Men hva skjer når skolen får en ny hot gutt, og hos denne gutten skal ne...
