Forbidden love

Kapittel 10 - 'Fryd for øyet'

Vi var på vei ut av spisestedet, og jeg var omringet av høye og svære gutter som fortsatt var glade over seieren. Jeg skulle ikke skjule at jeg faktisk likte meg blant alle disse guttene, fordi de var faktisk ganske herlige. 

¨Du har vel ikke noe i mot at jeg kjører deg trygt hjem?¨ Spurte Tristan da vi gikk mot parkeringsplassen. 

¨Neinei, hadde bare vært hyggelig.¨ Smilte jeg. 

Han nikket, før vi satt oss inn i bilen hans og han kjørte av sted. 

¨De vennene dine var faktisk motsatte av hva jeg hadde trodd.¨ Sa jeg da vi hadde kjørt i noen minutter. 

Tristan sine lepper formet seg til et smil, før latteren hans dukket opp like etter. 

¨Hvordan trodde du at de var?¨ Spurte han nysgjerrig. 

Jeg nølte i noen sekunder. 

¨Vi kan vel bare bli enige om at jeg ikke hadde verdens beste inntrykk av de.¨ Sa jeg, etterfulgt av en unnskyldende latter. 

Han nikket som om han forstod meg, men sa ikke noe mer. Hånden hans flyttet seg ned til girspaken og så opp på rattet igjen. 

Jeg skulle til å ta fram mobilen min da jeg kom på at Tristan ikke visste hvor jeg bodde. Og for så vidt ikke hvor jeg bodde de neste 2 månedene. Jeg hadde visst helt glemt å informere han om det. 

¨Vet du egentlig hvor jeg skal?¨ Spurte jeg endelig tilslutt. 

Han åpnet munnen sin, men lukket den igjen like etter og nølte. 

¨Skulle gjerne vært synsk, men det har seg faktisk slik at jeg ikke er synsk.¨ Sa han. 

¨Vet du hvor St. Walt Street ligger?¨ 

Han skulte i noen sekunder, men åpnet øynene sine igjen. 

¨Jepp.¨ Det var noe med stemmen hans som fikk meg til å tro at han var misfornøyd med noe, men jeg klarte ikke å påpeke hva som var galt. 

¨Vel, der skal jeg av.¨ Jeg smilte skjevt. 

¨Call it what you want..¨

Da ørene mine fanget opp sangen fra radioen fortet jeg meg å skru den høyere. Det var ikke ofte de spilte sanger fra favorittbandet mitt, så de få gangene de gjorde det måtte jeg ta sjansen. 

Jeg begynte å synge med sangen, og la ikke merke til det rare blikket til Tristan. 

Da jeg skulle synge med på refrenget, slo Tristan plutselig radioen av og vi ble med ett omringet av en uvant stillhet. Jeg så opp på han. 

¨Hey. Jeg ville faktisk høre på de.¨ Klagde jeg. 

¨Ikke tull med meg, du kan ikke mene at du virkelig hører på slikt.¨ Sa Tristan, etterfulgt av en latter. 

Først visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, for han hadde faktisk nettopp kalt favorittbandet mitt for dårlig. De som jeg hørte på flere ganger om dagen. 

¨Jeg tullet ikke.¨ Sa jeg, lavt nok til at både han og jeg kunne høre det. Blikket mitt vandret ut av vinduet og det oppstod enda en stillhet mellom oss. Det var først da jeg fikk øye på gateskiltet der hvor jeg skulle av at jeg sa noe. 

¨Du kan bare sette av meg her, så går jeg resten.¨ Sa jeg og smilte. 

¨Jeg kjører deg helt hjem jeg.¨ Sa han bestemt.

Det var først når han smilte at jeg ble litt mer roligere. Den gutten virket like søt som sukker når de smilehullene hans dukket opp, men hvis ikke, kunne han virke litt skummel. Ikke den jeg-skal-myrde-deg typen, men mer som den som den som ville ha kjeftet på deg hvis du gjorde noe galt. Jeg ristet bort tankene mine, og fikk øye på villaen.