Forbidden love

Kapittel 14 - 'Verdens beste'

sorrysorrysorry. I det siste har jeg hatt så liten tid og så lite motivasjon, men jeg lover at jeg skal prøve å oppdatere historien så ofte jeg kan! ;) xx

************************

Jeg lå med ryggen i det grønne gresset, da plutselig en skygge kom gående mot meg. Ansiktet var umulig å se og den virket truende høy. Jeg ropte at den skulle forsvinne, men den ville ikke høre. Da jeg prøvde å rope enda en gang klarte jeg ikke å få ut noen ord. Selv om jeg brukte alle mine krefter på å presse fram noe, hva som helst så skjedde det ikke noe. Skyggen, som nå fikk en mer mandig form strakk hendene sine mot ansiktet mitt. 

Og så våknet jeg. 

Jeg så opp meg rundt og forsikret meg om at jeg fortsatt ikke drømte. Vekkeklokka mi stoppet ikke med å ringe før jeg slo den av. Det var en time igjen til klokka var ti og jeg kunne allerede høre at Noah var nede på kjøkkenet å raslet med ting. Jeg klødde meg i øynene, før jeg tvang meg ut av senga og bort til kofferten min. Selv etter å ha bodd her i noen uker hadde jeg ikke orket å henge opp klærne mine på de tomme klesstativene. 

Hendene mine plukket opp en sort bukse og en hvit bluse. Tilslutt satt jeg håret opp i en hestehale og tuslet ned mot kjøkkenet med en rumlende mage. 

¨Er det noen pannekaker fra i går?¨ Spurte jeg nysgjerrig, før jeg åpnet kjøleskapet. 

Noah kikket opp fra mobilen sin og trakk på skuldrene. ¨Vet ikke.¨ 

Jeg kikket inn og gransket hver eneste mm av kjøleskapet. Det var først da jeg var kommet til bunnen at jeg fikk øye på pannekakene. 

¨Fant de.¨ Jeg smilte fornøyd, før jeg tok ut tallerkenen og satt den på spisebordet like ved siden av Noah. Han kikket opp enda en gang. 

¨Skal du spise alle de?¨

Jeg fant fram sukkeret. ¨Jepp.¨ 

Noah skulte mot meg i noen sekunder, og nikket langsomt. ¨Du kunne hvert fall spurt meg om jeg ville ha.¨ 

¨Vil du ha da?¨

Det ble stille i noen sekunder. 

¨Nei.¨

Jeg snudde meg mot han med et hevet øyenbryn. Nevnte jeg at han oppførte seg som en treårig gutt ? 

¨Vi må dra litt tidligere enn forventet. Jeg setter meg i bilen nå, bare kom ut når du har spist opp.¨ Noah reiste seg, plukket opp noen nøkler fra et lite fat og gikk ut av kjøkkenet mens han rolig nynnet på en sang. 

Selv om jeg hatet å måtte innrømme det, så var jeg faktisk villig til å droppe noen morgenvaner bare for å bli med han på en tur. De siste par dagene hadde han jo ikke vært så ille, kanskje oppdraget mitt funket? Tenk hvis han kom til å bli total forandret, at han faktisk ble snill. Tanken fikk meg til å smile. 

Da jeg hadde spist opp pannekakene, pakket jeg med meg lommeboken min og slang på meg en liten veske. Tilslutt gikk jeg ut av huset og satte kurs mot bilen til Noah. 

¨Det tok sin tid.¨ Sa Noah da jeg endelig satt meg inn. I motsetning til forrige gang så satt jeg meg på forsetet. 

Jeg bet meg usikkert i leppa og trakk på skuldrene. ¨En jente trenger sin tid om morgningen.¨ 

¨Sikker på at du er en jente?¨ 

Jeg snudde meg mot han med et underlig blikk. ¨Ja?¨ 

Leppene hans foldet seg om til det skjeve gliset, før han la en arm bak setet mitt og kikket bakover. ¨Godt å vite.¨ Sa han mens han sakte rullet bilen ut fra parkeringsplassen.