Forbidden love

Kapittel 1 - 'Stokk dum'

Hei!

Før du starter å lese på denne historien så er det viktig at du smører deg med tålmodighet, for ting skjer ikke helt før godt inn i historien. Følte at jeg hastet litt med ting i min forrige bok, derfor vil jeg la dere bli kjent med karakterene i denne boka først slik at dere på en måte får et bedre forhold til de.  

Ellers så håper jeg at dere koser dere med boken. 

xx

*****************

Jeg satt med beina i kryss og lot blikket vandre ut av vinduet. Det første øynene mine landet på var et hav av hormonfylte ungdommer som stod i sine normale gjenger. De fleste ansiktene hadde sitt normale smil klistret på, og alle stod på sine faste normale plasser. Normalt, gud som jeg var lei av normalt. Hvorfor kunne ikke noen finne på noe nytt og kreativt? Hvorfor skulle alle gjøre det samme som alle andre gjorde. Ikke det at jeg var noe bedre, for bare tanken om å gjøre noe unormalt på denne skolen skremte meg. Det var alltid de samme ungdommene man møtte om morgningen, alle visste hvem alle var. Skolen vår er ikke så stor, men heller ikke for liten. Egentlig helt passe. 

Nå som jeg har dere her kan jeg vel likså godt forklare situasjonen her på Longroad High School. Jeg kan starte med fordelingen av elever. Her på skolen vår har vi noe som vi kaller for 'Topp-listen' (ikke min idé bare for å få det ut av bildet). Vel altså, Angelica og gjengen hennes ligger på toppen sammen med fotballgutta. Etter det kommer alle elevene som driver med hvilken som helst sport eller spiller et instrument, og tilslutt kommer oss som ¨ikke har gjort oss fortjent til en topp-plass¨ - sitat hentet fra den snurpete munnen til Angelica. Selv syntes jeg at denne listen er idiotisk og helt usmakelig, men den er heldigvis ikke noe jeg tenker på så mye. 

Jeg og Sarah har vært bestevenner siden åttende klasse og siden da har vi vært helt avhengig av hverandre, bokstavligtalt. Hvis jeg for eksempel er alene hjemme og sitter på do uten dopapir, kommer Sarah gjerne innom med en rull. Ja, en dårlig og merkelig vane - jeg vet. Men normalt er kjedelig, ikke sant? 

Ellers så kjemper jeg meg gjennom skoledagene med sommerferien som motivasjon. 

¨Catherine, du kan gå ut nå. Matfriminuttet startet for fem minutter siden.¨ Den myke stemmen til Mrs Bertie avbrøt tankene mine. 

Jeg så opp på henne og gjengjeldte det varme smilet hennes. 

¨Selvfølgelig, jeg ble bare litt oppslukt av noe.¨ Sa jeg mens jeg nikket kort mot vinduet. 

¨Snakker du om den nye eleven?¨ Mrs Bernie hadde tatt et skritt nærmere meg og pakket alle sakene sine i vesken sin. Hun hadde et slags lurt smil på leppene. 

Skulle vi få en ny elev? 

¨Se ut enda en gang, hvis du er heldig så klarer du å få et lite kikk. Han står i midten av den store gjengen ved basketballkurven.¨ Mrs Bernie sin stemme var like rolig som da hun avbrøt tankene mine for bare noen minutter siden. 

Jeg stilte meg helt bort til vinduet og myste mot den nye eleven. Det var vanskelig å sette navn på hvordan han så ut, men at han var en gutt var definitivt klart. Måten han stod på og det at han stod i sentrum av Angelica og hennes gjeng gjorde at jeg mislikte han det samme. De hadde vel allerede klart å hjernevaske han, med mindre han var hjernevasket fra før av da. 

¨Det sies at han er sønn av Philip Carter.¨ Mrs Bernie så usikkert ut i lufta før hun så på meg igjen. 

Det var dette jeg likte så godt med Mrs Bernie. Hun var så enkel å snakke med og det virket som om hun faktisk forstod meg. Jeg og hun kunne gjerne stått i flere timer å diskutert om saker og ting som ingen ville snakke med meg om. Uansett hva jeg sa så virket hun interessert i det jeg hadde å si og fulgte med.