Forbidden love

Kapittel 7 - 'God natt'

Jeg stivnet i noen sekunder, før jeg flyttet blikket mitt mot døren. Noah stod like bak den døra og spurte om han kunne se kjolen. Se meg. Med kjolen på. 

Jeg nølte i noen sekunder før jeg la hånden min på låsen. Hånden min stoppet. 

Hvorfor skulle han egentlig se meg i kjolen? Det var jo bare klisjé og patetisk. Og uansett så kom han jo bare til å si noe som ville få meg i dårlig humør. Og akkurat nå så ville jeg ikke ødelegge den lille selvtillitboosten jeg hadde fått av å se meg selv i kjolen. 

¨Neivel. Bare kom til kassa når du er ferdig.¨ Sa han plutselig. Jeg la merke til at stemmen hans ikke lenger var så hyggelig som da han spurte om å få se meg. 

Den gutten burde virkelig lære seg å styre humøret sitt. Skulle tro han hadde mansen hver dag. 

Jeg flyttet hånden min vekk og fortet å ta av meg kjolen igjen uten så mye som å se på meg selv i speilet. 

Det var først nå jeg innså hvor merkelig dette var. Det var ikke vanlig å spandere en dyr kjole på ei fremmed jente. Spesielt ikke når man viste tydelige tegn på at man ikke var verdens største fan av henne heller. gud. Dette var bare flaut. Han trodde sikkert at jeg.., nei. Nope. Ikke tale om. 

Kjolen jeg hadde hatt på meg for bare noen sekunder siden lå sammenkrøpet på den hvite benken. Den var ikke like fin lenger, bare fargen gjorde meg kvalm. 

Jeg plukket den opp, låste opp døren og spaserte ut av den såkalte suiten min. 

¨Ble det til noe?¨ 

Damen som hadde hjulpet meg tidligere stod ved et lite bord, hun holdt en annen kjole i den ene hånden. 

¨Nei, ikke idag dessverre.¨ Sa jeg, etterfulgt av et påtvunget smil. 

Smilet hennes var fortsatt helt likt da hun tok i mot kjolen min og hun forsvant inn på et lite bakrom. Var det vaskemaskiner jeg spottet inne på rommet? 

Jeg begynte å gå mot utgangen, men ble tatt igjen av Noah. 

Han snudde meg rundt og gransket meg fra topp til tå. Blikket hans viste ikke noe annet enn forvirrelse. 

¨Hvor ble det av kjolen?¨ Spurte han mistenksomt. 

Jeg så bort fra ansiktet hans, før jeg nølende åpnet munnen min. 

¨Den var ikke noe fin.¨ Jeg trakk sakte på skuldrene. 

Noah slapp ut en liten lettet latter, før han dro en hånd gjennom håret sitt. 

¨Flott, da slapp jeg å bruke penger idag.¨ Sa han fornøyd, før han gikk like forbi meg og mot utgangen.  

1..2..3..4

Jeg telte sakte inni meg. Hvis det var en ting jeg måtte lære meg i løpet av disse to månedene så var det å bli immun mot de idiotiske kommentarene hans. For han betydde de vel ikke noe og kom helt naturlig, men for meg - som i øvrig er en ganske følsom person, betydde de en del. Jeg hatet å føle meg mindre verdt, og den gutten var virkelig flink til det. 

Da jeg la merke til at den samme damen stod å kikket rart på meg, sluttet jeg å telle og gikk heller ut av butikken. 

Noah var ikke å se, så jeg valgte heller å gå mot der vi hadde parkert bilen. 

-----------------------------------------------

Jeg lå i sengen på mitt nåværende soverom og snakket med Sarah over telefonen.