Forbidden love

Kapittel 9 - 'Date'

Jeg kikket meg rundt en siste gang, før jeg gikk ut av bussen. Allerede her ifra kunne jeg høre stemmer og musikk. Kampen startet ikke før om ti minutter, men likevel skulle man tro at den var i gang. Synet som møtte meg fikk meg nesten til å snuble. Hele tribunen rundt banen var fylt opp med mennesker som hoiet og sang. Halvparten av alle disse folkene måtte definitivt vært fra den andre skolen som vi skulle spille mot. Var virkelig alle kamper så livlige og fulle av glede? Isåfall så skulle jeg komme oftere, ettersom jeg faktisk likte meg litt her. 

Da jeg hadde funnet meg en plass på det som så ut til å være vår plass, var cheerleaderne allerede på vei ut av banen og spillerne begynte å dukke opp fra garderoben. Jeg la ikke merke til Tristan, før helt i slutten. Han hadde på seg fotball shorts og en hvit drakt. Blikket hans var umulig å se, ettersom jeg var flere meter unna. Det så ikke ut som om han hadde fått øye på meg enda. 

¨Sitter det noen her?¨ 

Jeg la ikke merke til stemmen over all bråkinga så jeg ristet på hodet uten å se opp på hvem det var. 

Det var først da han hadde satt seg ned at jeg la merke til hvem det var. Noah.

hva gjorde han her?  

¨Følger du etter meg?¨ Spurte jeg halv seriøs, halv skøyete.  

Han slapp ut en kort latter, før han dro frem mobilen sin. 

¨Visste ikke at du var fotball interessert.¨ Han unngikk spørsmålet mitt. 

¨Jeg er ikke det heller.¨ Sa jeg kort. Blikket mitt var fokusert på Tristan som jogget frem og tilbake over banen sammen med noen andre. 

¨Så hvorfor er du her da?¨ Spurte han like etter. 

Jeg trakk på skuldrene. 

¨Stiller opp for en venn.¨ Jeg så på han, før jeg flyttet blikket tilbake til banen. 

¨Tristan mener du?¨ Noah slapp ut et lite kremt. 

Jeg snudde hele kroppen min mot han og hevet et øyebryn. 

¨Kjenner du han?¨ Spurte jeg nysgjerrig. 

Han så ut mot banen, før han så tilbake på meg igjen. Munnen hans åpnet seg, men lukket seg igjen like etter. Tilslutt sa han endelig noe. 

¨Nei, men jeg vet hvem han er. Ble liksom ikke født i går.¨ 

Jeg ristet kort på hodet, før jeg så ut mot kampen igjen. 

Det så ut som om kampen allerede hadde startet, og det eneste jeg fikk med meg var hvite og røde spillere som sendte hverandre pasninger og driblet rundt på banen. Øynene mine jaktet etter Tristan, og tilslutt fant de endelig byttet sitt. Han fikk en pasning rett i beina, tok en vending og sendte den videre til en annen hvit spiller. Slik fortsatte de, helt til en eller annen fyr i hvit drakt scorte. Alle rundt meg hoppet opp og jublet, inkludert Noah. Jeg derimot ble bare sittende helt stille og fikk ikke med meg så mye annet. 

¨1-0, ikke verst.¨ Sa Noah litt andpusten etter all jublinga. 

Jeg nikket meg enig, men sa ikke noe. 

Det virket ikke som om Noah var så fornøyd med stillheten min, så i løpet av kampen kremtet han opptil flere ganger for å prøve å fange oppmerksomheten min. Hva var det han egentlig ville? 

¨Beklager for det med middagen.¨ Sa han helt plutselig. 

Jeg snudde oppmerksomheten min mot han igjen og åpnet munnen min.