Forbidden love

Kapittel 6 - 'Kjolen'

Ordene som jeg hadde hørt i natt lå fortsatt brent i minnet mitt. Det hadde satt seg fast, som lim. Sophia hadde bedt han om å ta meg med på handletur, men han hadde nektet og kalt meg for teit. Hvorfor hatet den gutten meg så mye? 

¨Sovet godt i ditt midlertidlig soverom?¨ 

Jeg tittet opp fra frokosten min og inn i Sophia sine øyne. De hadde en roende effekt over meg. 

¨Jepp.¨ Sa jeg etterfulgt av et lite smil. 

Hun nikket fornøyd for seg selv, før hun satte kaffekokeren på. 

¨Jeg tenkte at du kunne bli med Noah på handletur idag. Det er noen ting jeg må handle, men jeg er opptatt med jobb i hele dag.¨ 

Jeg stoppet opp med cornflakeskjeen halvveis inni munnen min. der kom det ja. 

¨Vel altså.¨ Startet jeg. 

Hva hadde jeg egentlig å tape? Absolutt ingenting. 

¨Det kan jeg sikkert.¨ Jeg smilte mot henne, før jeg ubevisst begynte å surre en hårlokk rundt den ene fingeren min. 

Sophia helte den kokende væsken ned i en rosa kopp, før hun snudde seg mot meg. 

Jeg prøvde å tolke ansiktsuttrykket hennes, men igjen så var det helt umulig. Hva var det med denne familien og spesielle ansiktsuttrykk? De var så vanskelige å lese. 

¨Flotters. Jeg vekker Noah nå så kan dere kjøre innen en time.¨ Måten hun sa det på fikk det til å hørtes mer ut som en ordre enn en opplysning. Kanskje hun var litt for påvirket av jobben sin?

Jeg spiste opp maten, før jeg tuslet opp på soverommet mitt. Jeg måtte finne noe fint jeg kunne ha på, jeg skulle jo tross alt ut i offentligheten med selveste Noah. vent, hva?  

Jeg skammet meg selv over å høre ut som en av de typiske tøsene som gjorde hva som helst bare for et ledig sekund med Noah. Og uansett, mine intensjoner var jo bare å holde oss i venne sonen. ikke sant? 

Da jeg bokstaveligtalt hadde rotet rundt i bagen min i over ti minutter, fant jeg endelig noe som passene å ha på. En grå t-skjorte, et par lyse jeans og en hvit cardigan. Uten så mye som å tenke meg om dro jeg forsiktig av meg den myke morgenkåpen slik at den nakne huden min ble i ett med luften rundt meg. Jeg skulle til å strekke meg etter undertøyet mitt da jeg skimtet en skikkelse i speilet foran meg. Den stod helt stille, og hadde øynene sine festet på meg. 

De brune øynene som minnet meg så mye om smeltet sjokolade. 

Jeg frøs i noen sekunder, før jeg fikk overblikk over situasjonen.

¨Ut, nå!¨ Skrek jeg med en stemme full av panikk. Dette kunne bare ikke skje, nei nei. Jeg tok på meg morgenkåpen min igjen i en rask bevegelse, og kastet meg mot døra. Blikket som møtte meg var som vanlig umulig å tolke. Jeg smalt døra igjen, presset ryggen min mot den like etter og sklei ned i en sittende stilling. cath, nå ligger du virkelig i det. 

Hva om han hadde tatt noen bilder av meg? Livet mitt ville vært ødelagt, han hadde ikke, hadde han vel? Han kunne ikke. Det var ikke lov. 

Jeg måtte snakke med han. 

Jeg trakk stille inn et dypt åndedrag, før jeg kledde på meg og gikk ut av soverommet. 

¨Wow.¨

Stemmen bak meg hadde fått hjertet mitt til å hoppe over et slag. 

¨Det var ikke meningen av du skulle se meg.¨ Tennene mine var bitt sammen, og jeg snakket med en bitter stemme.