Forbidden love

Kapittel 5 - 'Falsk frukt og sulting'

Vi ble stående noen sekunder, helt stille, ingen rørte seg eller fjernet blikket sitt fra hverandre. Da ordet hans hadde forlatt leppene hans, følte jeg meg med ett uvelkommen. Han hadde sagt 'du?' som om jeg var en forferdelig overraskelse. Men på den andre siden, så var det ikke hver dag man skulle dele hus med en skolekamerat. 

Sophia brøt den lille intense stirrekampen vår.

¨Noah, møt Catherine, Catherine, møt Noah.¨ Sa hun, etterfulgt av et lite kremt. Hun visste at vi ikke var fremmed for hverandre, det kunne jeg se på ansiktsuttrykket hennes. 

Jeg mannet meg opp, før jeg reiste meg og gikk mot han med selvsikre skritt. Jeg skulle ordne dette, jeg måtte ordne det. Ikke søren om at jeg måtte prøve å unngå han hver dag i 2 måneder, niks. Selv om jeg hadde gitt han en ny sjanse og han hadde kastet den bort, ga jeg ikke opp så lett. Greit han var en drittsekk, men hvem sa at vi skulle være bestevenner? 

¨Hyggelig å møte deg igjen. Dere har et vakkert hus.¨ Sa jeg mens jeg strakk ut hånden for å hilse. 

Han nølte i noen sekunder, før han tok tak i hånden min. 

¨Takk.¨ Sa han kort, før han snudde seg og gikk mot rommet sitt. 

hva var galt med den gutten?   

¨Beklager for oppførselen hans. Han pleier normalt ikke å være så frekk mot nye mennesker, men jeg antar at dere kjenner hverandre litt fra før av? Noe jeg burde vite om?¨ Hun så på meg med et smil, men øynene hennes sa noe annet. 

ja, sønnen din er en drittsekk, som ikke bryr seg om andre enn seg selv. 

¨Nei, alt er fint mellom oss.¨ Løy jeg mens jeg presset fram et smil. 

¨Det er bra. Og husk: Hvis det er noe som ligger å ruger i luften mellom dere, så er det lurest å få snakket det bort, før det unødvendig bygger seg større.¨ Hun sendte meg et blikk, før hun også forsvant ut av stuen. 

Og her ble jeg altså stående, helt alene i en stue like stor som leiligheten vår. 

Sophia hadde rett. Jeg orket virkelig ikke å leve de neste 2 måneder med en mørk sky mellom oss. Jeg måtte tilgi han for oppførselen hans, og det fort. Men hvordan? Han virket så varm i det ene sekund, men iskald 2 sekunder senere. Det gjorde han nesten umulig å tolke. 

Jeg måtte finne rommet hans og få avklart alt dette tullet. Og etter det kunne vi leve som normale mennesker. Tanken gledet meg. 

Da jeg var halvveis i gangen skjønte jeg at dette ville ta lang tid, ettersom jeg hadde null peiling på hvor soverommet hans var og Sophia var ikke å se noe sted. Skulle jeg virkelig prøve å åpne hver eneste dør? Hvis det var den eneste muligheten, så var det vel bare å hoppe i det? 

Jeg bestemte meg for å starte i slutten av gangen, for så å gå videre oppover. 

Første dør. Jeg banket forsiktig på, ingen respons. Andre dør. Bank bank, ingen respons her heller. Kanskje han hadde lagt seg til å sove  eller hørte på musikk i høretelefoner. Jeg kom til den tredje døren og banket litt hardere på. 

¨Hva?¨ Sa plutselig en stemme. 

Jeg skvatt.

¨Ehm, får jeg komme inn?¨ Spurte jeg med en hevet stemme. 

Det ble stille i noe som føltes som en evighet. 

Døren ble låst opp og ut trådte Noah bare iført joggebukser. 

Selv om musklene hans skrek 'kom å ta meg', holdt jeg blikket stødig. Ikke søren om at jeg skulle bli helt borte bare på grunn av de teite musklene hans. æsj, hvem liker egentlig muskler? vent, jeg gjør det.