Forbidden love

Kapittel 16 - 'Følelser'

Jeg burde visst det. Jeg burde skjønt det. Gjennom alle disse ukene hadde jeg klart å gjort noe som jeg aldri burde ha gjort. Følelser. Følelser for en drittsekk uten følelser. Den ekle følelsen i magen min hadde vært og var fortsatt sjalusi. Hvordan kunne jeg ha vært så blind? 

Jeg hatet det. Jeg hatet det så forferdelig mye. Den uskyldige jenta forelsker seg i gutten som ikke bryr seg, hvor klisjé. Aldri hadde jeg trodd at det var mulig å få følelser for noen på så kort tid. Og spesielt ikke når gutten ikke brydde seg om meg på samme måte. Hvorfor var hatet hans mot meg så stort? Gutten likte meg ikke. Det hadde han jo bevist opptil flere ganger. Men igjen, han hadde jo vært ganske snill mot meg også. ååå. 

Beinene mine begynte å gå nedover trappene. Magen min rumlet, og hodet mitt var invadert  med en vond hodepine. Antageligvis etter all tenkingen. 

Da jeg kom ned på kjøkkenet, plukket jeg opp en banan og en yoghurt fra kjøleskapet. Jeg visste at denne dagen kom til å bli utrolig kjedelig. Sarah hadde en avtale med Casper, og Noah var ikke et alternativ. Kanskje Sophia ville finne på noe? Eller kanskje jeg skulle ringe moren min? 

Jeg spiste opp maten min og gikk opp trappene igjen. 

Plutselig hørte jeg et stort smell, etterfulgt av et lite skvettent hvin. Døren til Noah var lukket og på utsiden stod den samme jenta som jeg hadde sett i går kveld. Hun hadde ikke på seg annet enn en stor t-skjorte, og utifra blikket hennes så virket hun ganske opprørt. Da hun passerte meg ga hun meg et olmt blikk, før hun lydløst forsvant ned trappene og ut døra igjen. 

Hva hadde jeg gjort for å fortjene et stygt blikk? 

Jeg ble stående i noen sekunder på det samme stedet og stirret på døren til Noah. Skulle jeg spørre han om det gikk bra? Nei selvfølgelig ikke, hvorfor skulle jeg bry meg når han åpenlyst gjorde det motsatte. 

Blikket mitt flyttet seg fra døren hans og bort til min. 

han er ikke verdt det. 

Uansett. Hvis jeg klarte å begrave følelsene mine for han så lenge, så skulle det vel ikke bli vanskelig å gjøre det denne gangen heller, ikke sant? 

¨God morgen.¨ 

Jeg skvatt til av stemmen hans, men snudde meg ikke. Jeg måtte ha vært for opptatt med tankene mine at jeg ikke hadde hørt han komme ut av soverommet sitt. 

¨Har du ikke tenkt å svare?¨ Spurte han da vi hadde stått stille i en liten stund. 

Jeg ristet på hodet og gikk så inn på rommet mitt igjen. ikke verdt det.

Bevegelsene mine stoppet brått opp da jeg hørte bankingen bak meg. Hvorfor banket han på? Hva ville han meg? 

¨Cath, kan vi snakke?¨ 

Hårene på armene mine reiste seg, og jeg merket klumpen i halsen min bli større. Snakke? Om hva? Været? oss? Nei, han brydde seg jo ikke. 

Det ble stille. Han hadde gått. Selvfølgelig. 

Jeg pustet lettet ut, og la meg tilbake under dyna igjen. Nå fristet det å bare gjemme meg vekk under dyna og å se på Breaking Bad. De virkelige problemene kunne vente. 

9 episoder senere bestemte jeg meg for å endelig komme ut fra soverommet mitt. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, men jeg fikk bare improvisere. 

Jeg la fra meg ipaden, tok på meg noen koseklær og åpnet døren. 

Det første som møtte synet mitt var ingen andre enn Noah. Han satt ved siden av døren min, med lukket øyne. Pusten hans var rolig og den bare magen hans gikk opp og ned. Hva var det med den gutten å gå rundt uten klær?