Forbidden love

Kapittel 8 - 'Making friends'

Jeg var på vei ut av døra, da jeg hørte Sophia ropte navnet mitt. Like etter kom hun gående ut fra kjøkkenet med en pose og en appelsinjuicekartong i hendene. Hun strakte det mot meg, og smilte varmt. 

¨Du glemte lunsjen din.¨ Sa hun mykt. Den søte parfymen hennes omringet meg, og fikk meg til å mimre tilbake til sommerferien. 

Jeg så opp på henne med et takkende uttrykk. Selv om jeg hadde glemt maten min så kom jeg uansett til å få spist noe. Enten ville jeg nok stjålet litt mat fra Sarah, eller mast henne om penger til kantinen. Stakkars Sarah som måtte overleve med meg. 

¨Tusen takk.¨ Jeg smilte og la det ned i den sorte vesken min. 

¨Ha en fin dag på skolen.¨ Var det siste hun sa før hun smatt inn på kjøkkenet igjen. 

Søndagen hadde gått over like fort som den kom. Jeg og Sarah hadde avtalt å møtes på Café Noir, som lå bare noen meter unna sentrum. Vi hadde snakket om alt og ingenting, men lørdagskvelden holdt jeg meg for meg selv. Det skjedde jo ikke noe spesielt, så hvorfor skulle hun vite det? 

Jeg satte meg ned på en fin liten benk og ventet på bussen. I øret mitt spilte Foster the people sangen Best friend. De siste ukene hadde jeg begynt å oppfriske musikksmaken min. Før hørte jeg for det meste på topplisten, fordi jeg alltid var for lat til å leite etter noen gode band. Men nå hørte jeg på band som ikke var like populære, og det ga meg merkelig nok, en god følelse. 

Akkurat idet jeg skiftet sang, kom en velkjent bil trillende opp foran meg. Vinduet ble rullet ned, og jeg skulte mot personen som satt bak rattet. 

¨Vil du sitte på til skolen?¨ Noah sitt ansiktsuttrykk viste ikke noen tegn til følelser, og hvis jeg ikke tok helt feil så hadde det nok være moren hans som hadde bedt han om å plukke meg opp. 

Jeg nølte en god stund, før jeg svarte. 

¨Ja.¨ Ordet forlot leppene mine og jeg satt meg inn i baksetet på bilen. Forsetet var helt sikkert reservert for en annen, og jeg ville ikke være til bry. 

Noah sin munnvik trakk seg opp i et skjevt, lurt smil, før han startet bilen og kjørte av sted. Solbrillene hans var plantet foran øynene hans, og han var ikledd en hvit t-skjorte som lett blottet armmusklene hans. 

Turen hadde vært ganske stille, det eneste som hadde skjedd var at blikkene våres møtte hverandre et par ganger i speilet. De gangene jeg hadde fersket han i å se på meg via speilet, hadde han flyttet blikket sitt vekk med en gang. Det samme hadde jeg. Og det som skremte meg mest var at hver gang hadde hjertet mitt hoppet over et lite slag. 

Noah svingte bilen inn på parkeringen og parkerte bilen sin bare noen meter unna inngangen. Først gjorde ingen noe, men tilslutt bestemte jeg meg for å gå ut av bilen. Noah gjorde det samme. 

¨Takk for turen.¨ Sa jeg raskt, før jeg slang vesken over skuldra og begynte å gå mot døren. Jeg la ikke merke til at skrittene jeg tok var lengre og raskere enn de pleide. 

Da jeg hadde gått noen meter fikk jeg plutselig øye på Tristan, gutten fra bussen. Det så ut til at han også hadde fått øye på meg, fordi han var allerede godt i gang med å gå mot meg. Smilet hans blottet de søte smilehullene hans, og jeg måtte nesten smile litt for meg selv. Hvorfor hadde jeg ikke lagt merke til han før? Merkelig, ettersom skolen vår ikke har tusenvis av elever. 

¨Hey.¨ Sa han muntert. 

¨Heisann.¨ Jeg smilte fortsatt. 

Han rettet litt på sekken sin, før han fortsatte.