"Ketil Edvartsen er streit. Han har alltid vært sikker på sin egen legning, og det er noe han har tenkt til å fortsette med. Det eneste problemet er den veldig attraktive mannen som ligger i senga ved siden av Ketil."
Denne serien starta som en tei...
Ketil er streit. Han har alltid vært sikker på sin egen legning, og det er noe han har tenkt til å fortsette med. Det er ikke bare en personlig status, men en livsstil. Han er vant til at vennegjengen himler med øynene hver gang han tar det opp (som er over gjennomsnittet oftere enn nødvendig), og «Ketil er streit» har liksom blitt en egen internspøk. På en positiv måte, selvfølgelig. Ketil er alltid sikker på at alle ler med ham, ikke av ham. Han tror ikke at sine legendariske fester ville ha hatt det samme gode ryktet uten selvsikkerheten hans; det er alltid masse folk, alltid masse alkohol, og alltid god stemning. Det er veldig sjeldent Ketil faktisk husker så mye av sine egne hjemmefester, men bakrusen dagen etterpå tyder definitivt på at de er fulltreffere.
Dette fører oss til en vakker tirsdag morgen når han våkner opp med tidenes verste fyllesjuke. Gårsdagens fest hadde vært spesielt heftig, som er noe Ketil registrerer når hodet slutter å spinne så han kan gløtte på øynene. Det er ting spredt overalt, en partner i senga, og Ketil er ganske klar over at han må bruke resten av dagen på å rydde – iallfall hvis han noensinne er i stand til å bli kvitt den grusomme kvalmen kroppen ruger på. Han er ikke sikker på hvordan det har havnet sprit i taket, men han ser ikke fram til å fjerne det. Etter et tungt sukk (og et solid tak i madrassen, fordi alt blir veldig uklart i noen sekunder) snur han seg for å spare et blikk til sin sengevenn. Han kan egentlig ikke huske å ha gått til sengs med noen, så han må virkelig ha vært-
Hva i helvete.
Han fryser på stedet idet han innser at hans partner slettes ikke er av kvinnelig kaliber. Han sitter der i flere sekunder og vurderer det blonde reiret av hår og de brede skuldrene. Ryggen er snudd mot ham (heldigvis) og han snorker lavt. Det har skjedd en feil, tenker Ketil forskrekket. Han må innrømme at panikk griper tak i kroppen hans (som også mirakuløst fjerner kvalmen) og han spretter ut av senga og løper bort til doen for å barrikadere seg. Ketil er tross alt streit. Dette er bare en sinnssvak misforståelse. Han ringer Nadine (etter flere tapte forsøk med sine skjelvende hender) og har egentlig ikke planlagt hva han skal si før hun svarer. Talemangelen kan også ha noe å gjøre med alle de bodyshotsene han tok kvelden før, men minnene er så utydelige at han ikke helt klarer å få snøring på det. Nadine er trøtt, fordi det enda er tidlig, og er ikke i godt humør for at søvnen har blitt avbrutt på en fridag. Ketil mumler først, veldig uforståelig, og hun må flere ganger be ham om å gjenta seg. «Nadine hjelp det er en fyr i senga mi,» hveser han inn i telefonen så diskré som han kan (uten hjelp fra deg, baderoms-akustikk). Etter noen halvkvalte forsøk på å utdype seg hører han bare Nadines latterkrampe på enden av telefonen. Ketil er jo tross alt streit. Han legger på, lettere irritert; dette er jo bare en feiltakelse. Det kan hende at det bare er en kompis som har sovna i senga hans. Dette har skjedd flere ganger, og med tanke på hvor fete party Ketil har så er det fullt forståelig - han ignorerer at han er naken, som er totalt irrelevant. Han skvetter når han hører lyder fra kjøkkenet. Flott, fyren er våken. De kan endelig få litt klarhet i denne lettere kleine situasjonen. Han hiver på seg nærmeste bokser og en t-skjorte (hvorfor det ligger en ren finskjorte som ikke tilhører ham på vaskemaskinen er ikke et spørsmål han vil ha svar på) før han tar et dypt åndedrag og åpner badedøra.
Synet som møter Ketil får ham til å stoppe opp litt. Der, vet kjøkkenbenken, står den ukjente personen. Han visste at han var blond, men ikke at fyren var så jævlig høy, og så attraktiv (fra et objektivt perspektiv, selvfølgelig. Ketil er jo streit.) Ved nærmere ettertanke ser det ut som om han kommer rett ut av en norsk eplejuice-reklame. Han står med den flaue meme-koppen Ketil fikk av Nadine i julegave for et par år siden, i ført hans egen morgenkåpe og-
Ok. Ooooook.
Denne relativt attraktive mannen i Ketils leilighet har ikke på seg noe under nevnt morgenkåpe, som henger ganske løst rundt den velbygde kroppen (les: den helt vanlige kroppen. Ketil er streit.) Den fremmede legger merke til Ketil, som fortsatt har hånda på dørhåndtaket og den ene foten innenfor doen. Han smiler, sier «god morgen» og trekker fram en kopp til Ketil. Den har fargerike dachshunder på seg. Ketil mistenker at de håner ham. Av ren høflighet kaver han seg bort og tar imot koppen (mens han ignorerer at det gjør vondt å gå.) Eplemannen ser enda kjekkere ut på nært hold, fregner og smilehull i behold. Ketil er for tørr i munnen til å si noe. Han er ganske sikker på at han er streit.
Eplemannen spør om han har sovet godt. Han har absurd nok en matchende Hardanger-dialekt. Ketil skriker på innsiden. Han tror han smiler. Fyren ser på klokka, trekker på skuldrene og trasker bort for å fiske fram sine egne klær som er spredt litt rundt omkring i hybelen (bokseren hans hviler på planta i kjøkkenvinduet. Hvordan havnet bokseren hans på planta i kjøkkenvinduet?) Han tar av seg morgenkåpa, og Ketil prøver veldig hardt å ikke skotte bort på rumpa hans. Han begynner å tvile på at han er streit. Etter å ha funnet fram alle sine eiendeler noterer eplemannen nummeret sitt på en lapp - sammen med et lite hjerte - og etterlater det på kjøkkenbenken. Han kysser Ketil på kinnet (som tenker «hva i helvete er det som foregår») og sier at han må på jobb. Han eier en stresskoffert. Han lukker døra stille bak seg.
Ketil er ikke streit lenger.
Oops! This image does not follow our content guidelines. To continue publishing, please remove it or upload a different image.
