Ketil er streit

Ekstra: Jeg var seksten

Terje hater å vente.

Det er ikke så sent enda, men mørket har begynt å skygge over solnedgangen i det fjerne. Han driver og sjekker den eldgamle nokiaen sin hele tiden, fikler utålmodig med den mens han ligger i senga og studerer sprekkene i taket sitt. Musikken durer aggressivt fra radioen, og han smiler idet Maren banker i veggen for ørtende gang den kvelden. De er heldige som får lov til å ha rom nede i kjelleren i det hele tatt, spesielt siden det er lettere å snike seg ubemerket inn og ut soveromsvinduet. Den eldgamle døra i kjelleren er totalt herpa (og Terje mistenker at det er en grunn til at faren aldri fikser den) så det er heldig at vinduet er stort nok til at han kan gå ut av det. Det var mye verre før, da han måtte klatre ned to etasjer for å snike seg ut med vennegjengen. Maren har bare en TV-stue nede, siden hennes eget soverom er oppe på loftet - dette er nok lurt, siden Terje kan finne på litt av hvert som irriterer henne.

Maren braser inn uten forvarsel, og Terje setter seg irritert opp i senga.
«Pell deg ut,» kjefter han, og hun snøfter og setter nesa i sky.
«Mamma sa jeg fikk lov til å si ifra hvis du spilte for høy musikk!»
«Det er ikke så høyt!»
«Det overdøver TV-en min!»
«Åh, så trist. Beklager hvis jeg forstyrrer hesteprogrammet ditt.»
«Til din informasjon så liker jeg faktisk ikke hester lenger!» Terje himler med øynene og kaster en pute etter henne. Hun gjemmer seg bak dørkarmen og stikker hodet surt fram etterpå.
«Gutter, da. Jeg har hørt hvordan du snakker om Olav Johnsen med de fnisete venninnene dine.» Maren gisper fornærmet og plukker opp puta for å kaste den tilbake.
«Hold kjeft!» hviner hun, og Terje ler sleipt idet han tar imot puta uten problemer.
«Men etter hva jeg hørte som skjedde i kantina, da du sølte all den maten på ham – jeg tror ikke han er så voldsomt interessert, for å si det sånn.» Maren hopper sint oppi senga og begynner å slå etter ham, og Terje holder opp beina for å unngå det verste. Hun får inn noen solide slag mot leggene hans, og han klarer ikke å gjøre noe annet enn å le av henne.
«Jeg hater deg!» snerrer hun, ansiktet rødt av sinne.
«Ånei, så trist – hva har jeg gjort for å fortjene denne grusomme skjebne!» svarer Terje dramatisk, og slenger armen rundt hodet hennes for å holde henne på plass. Hun fortsetter å kjefte mens han gnir knokene hardt mot hodebunnen hennes for en solid omgang kokos.

De blir avbrutt av at mobilen til Terje piper, og han slipper seirende taket på Maren for å lese meldingen. Maren sitter og sutrer på kanten av senga, og slår Terje en siste gang med puta. Den treffer ham ganske hardt i bakhodet, og han dytter henne uinteressert ned fra senga.
«Pell deg ut, sa jeg. Jeg har viktigere ting å gjøre.» En tutelyd blir hørt fra det åpne vinduet, og Terje stormer bort for å se om det er dem – og riktignok, der står bilen med hele gjengen i. De vinker på ham, og han sender signal om at han er på vei.
«Du har ikke tenkt deg ut?» spør Maren forskrekket, mens Terje driver og drar på seg de tunge lærskoene sine.
«Nei, jeg skal sitte inne og være like kjedelig som deg,» svarer han sarkastisk, og Maren står i dørkarmen og ser usikkert på ham.
«Du har husarrest,» sier hun tonløst, og Terje fnyser oppgitt.
«Se som jeg bryr meg.» Han sjekker seg selv i speilet en siste gang, bare for å forsikre seg om at han fortsatt ser kul ut; det er tross alt eldre folk han skal henge med i dag, og da er det viktig å gi et bra inntrykk.

Terje har brukt mye tid og energi på å se ut som morens personlige helvete, og er veldig stolt av framgangen sin så langt. Håret i bakhodet er dratt bakover i en liten flette så ringen i øret er synlig, og den svære lærjakka er åpen så man kan se den blå nettinggenseren han har på seg under.

(Dette er hovedsakelig så ringen i den venstre brystvorta kan vise seg fram.)

Maren terger ham konstant for den sorte eyelineren, men Håvard har alltid insistert på at det ser bra ut. Han har dessverre en del kviser i ansiktet takket være den jævla puberteten, men nå skal de sikkert bare henge i mørke klubber så uansett. Moren har kalt ham en kirkebrenner flere ganger, og han gliser stolt hver gang han klarer å gjøre henne såpass irritert. Mesteparten av dette er gjort kun på trass, fordi han er så ufattelig lei av å bli mast på den såkalte fasen han går gjennom. Han er lei av å bli sammenlignet med de perfekte, bedrevitende brødrene sine, og da er det så mye lettere å gjøre det stikk motsatte av hva moren ønsker.
«Jeg banker deg hvis du sier noe,» advarer Terje, og Maren sukker oppgitt.
«Mamma kommer til å finne ut av det så uansett.» Terje tviler ikke. Faktisk så håper han at hun finner ut av det, bare så hun kan innse hvor lite makt hun har. Han spretter ut av vinduet med et siste vink i retning Maren, som står i pyjamasen og ser bekymret tilbake. Hun får jo fred resten av kvelden, så han skjønner ikke hvorfor hun alltid må sutre sånn.