Ketil er streit

Ekstra: Rikard Danielsen

Terje er en smule forvirret etter å ha fått en veldig kryptisk melding fra Ketil. Den inkluderte masse skjeletter og IKEA-logoer, som understrekte at han måtte komme til sentrum ASAP. Han finner Ketil utenfor en av de nedlagte kaffesjappene, stolt sittende på en veldig flott sofa. Terje vinker forvirret i hilsen, og Ketil peker entusiastisk på sofaen.
«Terje! Du må hjelpe meg å løfte denne hjem.»
«Hv- er det din sofa?»
«Det sto ''gratis'' på den, så nå er det det.» Ketil virker grisestolt over funnet sitt, men Terje er ikke helt overbevist.
«Den er i mistenkelig god stand. Hva om noen har dødd i den?» Ketil vurderer forslaget med et trekk på skuldrene.
«Da er det fortsatt en bedre sofa enn den jeg har,» gliser han. Terje tør ikke å spørre mer om saken.
«Hvordan planlegger du at vi skal få den helt hjem til deg?» spør han istedenfor. Ketil bor et stykke unna sentrum, og det er null sjans for at sofaen får plass i en vanlig bil. Ketil bare blunker.
«Jeg er alltid et steg foran deg.» Terje er veldig uenig med denne påstanden, men lar ham fortsette.
«-og jeg kjenner noen med en tilhenger.» Terje himler med øynene; hver gang Ketil påstår at han ''kjenner noen'' er det bare fordi han på et eller annet tidspunkt har gått til sengs med dem. Dette har flere ganger blitt bekreftet av vennegjengen hans, som stadig gjør narr av det.

Kamilla er en veldig høy jente. Hun jobber med et eller annet innenfor bygg og snekring, og Terje tenker privat at Ketil skal være takknemlig for at han har karisma nok til å trekke i tråder som dette. Han har flere ganger observert hvor hverdagslig Ketil er rundt tidligere sengevenner, og kommer aldri helt til å forstå hvordan han klarer å forbli venner med alle etterpå. De får uansett låne hengeren uten noen andre krav enn at Ketil skylder henne en tjeneste, og han er i godt humør når de får den festet på bilen hans. Dette varer omtrent helt til de må begynne å flytte på sofaen, som viser seg å være mye tyngre enn ventet. Terje har ikke noe problem med å bære, men det er ikke til å legge skjul på at Ketil ikke er spesielt fan av fysiske aktiviteter som ikke inkluderer sex.
«Du må løfte med beina.»
«Du kan løfte med beina,» svarer Ketil grettent, og Terje ler av ham.
«Hvis du sliter med å bære den nå, hvordan tror du det vil gå opp trappa til deg selv?» Ketil svarer ikke, og det er tydelig at han ikke har tenkt så langt. ''Alltid et steg foran, du liksom,''  tenker Terje med et flir.

Ketil bor i tredje etasje. Trappegangen er veldig smal, og det sier seg selv at de sliter med å få sofaen helt opp. Det er et under at de klarer å komme seg til andre etasje, og Terje står øverst og prøver å vri den i trappesvingen til tredje etasje idet Ketil tråkker feil. Han faller baklengs med et overrasket utrop, og Terje må bruke all sin kraft på å holde igjen sofaen så den ikke kommer kræsjende etter Ketil. En serie med kreative banneord fyller den ellers lydløse gangen, og Terje får en nyve i panna.
«Gikk det bra?»
«Fantastisk,» mumler Ketil.
«Ok, så jeg vet at jeg sikkert burde hjelpe deg eller noe, men hvis jeg ikke får hjelp til å holde igjen sofaen snart-»
«Hva i fanden er det som fore- åh. Det er dere.» Terje banner mentalt når han får øye på klysa Rikard Danielsen, som stikker hodet ut døra i andre etasje. Moren hans bor der, og det er også henne Ketil leier ut hos. Ketil får aldri noen klager fra henne fordi hun er nesten døv – når Rikard er innom for å hjelpe henne med ærend, derimot, pleier Ketil å få smertefulle lange prekener om ansvar. Terje vet klagene har fordoblet seg etter at han ble sammen med Ketil, og at han egentlig er hovedproblemet i konflikten deres. Det gjør ikke Rikard til et mindre grusomt menneske, som aldri har gitt dem noe annet enn en kald skulder. Ketil har ikke trøbbel med å innrømme at han liker å plage Rikard med vilje, mens Terje selv prøver å være så høflig man kan være i en sånn situasjon.

«Jeg kan få hjernerystelse litt stillere neste gang, hvis det er det du ønsker,» sier Ketil spydig mens han prøver å reise seg. Han svaier litt, og må lene seg på rekkverket for støtte.
«Du vet at jeg kan be mamma om å leie ut til noen andre,» truer Rikard med mysende øyne. Ketil ler kjølig.
«Det sier du hver jævla gang.» Terje merker at dette kan gå rett vest veldig fort, og kroppen hans begynner å verke etter å holde igjen sofaen. Han har blitt en slags diplomat mellom dem, for det skjer alt for ofte at Rikard og Ketil går etter strupene på hverandre, men akkurat nå har han ikke tålmodigheten til å være særlig hjelpsom.
«Kan dere plis vente med å fortsette kranglinga til etter at jeg ikke står og holder igjen denne hersens sofaen alene?» bryter han inn, og Ketil snur seg for å hjelpe ham med å sette ned sofaen i trappa. Det ser mørkt ut, og de må definitivt finne en annen løsning for å få den opp hos Ketil; den siste trappa er rett og slett alt for smal.
«Du kan spørre gartneren om å hjelpe deg med å heise den opp via balkongen?» foreslår Terje. Ketil skjærer en grimase.
«Uff, nei. Han hater meg etter at jeg begravde all den vodkaen i hagen.» Rikard snøfter.
«Ah, nok en person i denne bygningen som ikke liker deg. Jeg er ikke overrasket.»
«Gi faen Rikard,» sier Ketil og Terje i kor.

De må ringe vennegjengen for backup. Det viser seg at sofaen kan bli løftet opp den siste trappa, men bare om man klarer å bære den helt over hodet i en sær vinkel. Med andre ord så har ikke Ketil sjans for å hjelpe til, kort og spinkel som han er, og det ender med at Terje og Nikolai løfter den opp sammen. Nikolai har en imponerende mengde med muskler han liker å vise fram (og det skader ikke at han i tillegg er den høyeste i gruppa) så han er lett å bestikke med gratis middag for hjelpen. Ketil takker ham for hans flotte muskler («Men no homo, da.») og det ender med at de skjenker den gamle sofaen med champagne idet de styrter den ned balkongen. Ketil tørker en tåre og ser ned på det skamslåtte møbelet tre etasjer ned.
«Jeg håper Rikard hørte det ekstra godt.»

De tester ut den nye sofaen senere på kvelden når Nikolai har takket for seg og forlatt hybelen. Den er forbløffende nok veldig behagelig, og kan til og med brettes ut til en ekstra seng. Terje er egentlig ikke overrasket; Ketil har alltid hatt en fenomenal flaks med sånne ting. Han er heller ikke overrasket over at Ketil lener seg nærmere, en selvsikker hånd på låret hans.
«Vil du prøveteste sofaen for å plage Rikard?» spør han lavt, sjarmen på plass. Terje vil både le og himle med øynene samtidig.
«Du er så latterlig smålig, Ketil,» svarer han oppgitt, men finner seg i å lene seg over ham så uansett. Ketil flirer ondskapsfullt mens han blir omfavnet, fullt klar over nettopp dette.

Rikard bestemmer seg for å investere i øreplugger.