Ketil er streit

Begravelsen

Det er en kjølig dag i mai. Alle står samlet rundt kisten, kledd i mørke klær. Til og med Nikolai gikk med på å låne noe fra Terje, siden han kun eier fargeglade antrekk. Ketil er den som leder seremonien, og ingen har noensinne sett ham så alvorlig før. Til tross for at sola skinner så er vinden bitter, og samtlige av deltakerne trekker klærne tettere om seg.
«Takk for oppmøtet, alle sammen. Jeg håper dere respekterer valget om å ha en åpen kiste.» De andre går nærmere den lille kista, og flere av dem er veldig nysgjerrige på hva de egentlig er med på. Invitasjonene de hadde fått dagen før hadde ikke en spesielt god beskrivelse. Den sto også i Comic Sans, med løfter om gratis kaffe og kaker. Ketil fletter fingrene sine og sukker tungt.
«Vodka, du var min beste venn. Du var også min verste fiende. Du sørget for at jeg møtte Terje, men prøvde også å rive ham vekk fra meg. Det er med tungt hjerte at jeg begraver deg her i dag.» De andre veksler bekymringsfulle blikk. Ketil har blitt vant til det. Han tar fram en bøtte med konfetti og en salatskje, og kaster deretter tre lag med fargerike papirbiter over de fulle flaskene. Flere av begravelsesgjestene lurer på hvorfor han ikke ga bort noe av det; vodka er tross alt jævlig dyrt i Norge.

«Av jord er du kommet. Til jord skal du bli. Av jorden skal du igjen oppstå. Bare plis, ikke mens jeg er i live.» Han ser alvorlig på Nadine, som nikker og begynner å begrave kista. Terje klapper Ketil på skuldra, som ser trist ned på de konfetti-belagte flaskene. Det er når Nadine har lagt på det siste laget med jord at Ketil snur seg mot de andre igjen.
«Før seremonien er over vil jeg gjerne dele ut testamentet til flaskene. Det involverer bare én person, men jeg føler dere alle burde dele opplevelsen.» Mikael får en nyve i panna, og mistenker at det ikke blir noen kaffe og kaker allikevel.
«Gard, min sønn,» starter Ketil. Han er imponerende nok fortsatt like alvorlig. Gard er den kleineste personen i vennegjengen, og er kanskje en av de Ketil kjenner minst. Han føler fortsatt at dette er en byrde han må dele med ham, siden ingen andre i gruppa har det samme potensialet. Gard har ikke forventet å bli kalt på, men går fram etter et lite subtilt dytt fra Lola. Ketil gir ham en klem. Gard ser vettskremt ut. Ketil trekker fram et stykke papir fra jakken sin og rekker det til en veldig forvirret Gard.
«Dette er mitt streithetsdiplom. Det har hjulpet meg i mange, mange år. Jeg er redd for at min tid er omme, og du er den i gruppa med mest streithets-potensiale.» Han blunker til Nikolai, som gliser og viser ham tommel opp.
«Du må fortsette hvor jeg har falt,» fortsetter Ketil. «Du må være en ekte bro.» Ketil bøyer seg ned på knær og presenterer arket. Gard ser fortumlet på de andre, som nikker alvorlig til ham. Han tar imot det med skjelvende hender, og alle gir ham en kort applaus. De må tross alt være anstendige i en begravelse. Begravelsen varer ikke så mye lenger fordi gartneren dukker opp og lurer på hva i helvete de holder på med, og Ketil mister maska når han prøver å bortforklare hvorfor de begraver vodka i hagen til eiendommen han leier ut hos.

***

Det er – overraskende nok – både kaffe og kaker i resepsjonen etterpå. Nadine har bakt en nydelig dekorert bløtkake med en vodkaflaske på; etiketten har en hodeskalle på seg. Stemningen er munter, men ingenting kan toppe det fornøyde uttrykket til Terje. Ketil mistenker at han kommer til å gro et nytt smilehull om han fortsetter å glise sånn. Lola klapper Ketil brutalt på skuldra og gratulerer for en vellykket begravelse, og Ketil er bare lettet over at hun ikke er ute etter å myrde ham lenger. Det kunne fint vært hans egen begravelse gjengen måtte delta i om de ikke hadde blitt venner igjen. Gartneren vil mest sannsynlig grave opp flaskene igjen, og Ketil håper bare at han ikke vil sladre til utleieren hans (eller verre, sønnen til utleieren). Ketil klarer ikke å stoppe seg selv fra å glise, glad for sin egen situasjon. Terje har en arm rundt midjen hans. Det gjør ingenting.

Alle har akseptert at Ketil er Terjes taper.

(Og viktigst av alt – Ketil har selv akseptert det.)