Ketil er streit

Ekstra: Vendepunktet

(PS: Denne delen har et tidshopp tilbake til før de er i et forhold.)

Ketil har akseptert at Terje og han har fått en mer fast greie på gang. Vel, ''akseptere'' er et veldig sterkt ord. Ketil vil heller si at han tar avstand fra fremmede ligg på en stund, mest fordi han er en smule nysgjerrig på hvordan Terje-situasjonen vil utvikle seg. Det er tross alt et under at fyren ikke har løpt for harde livet enda – dette skyldes nok at de sjeldent prater i edru tilstand. Greit, de prater vel egentlig ikke så mye i det hele tatt. Det er ikke akkurat en hemmelighet at det fysiske er Ketils første prioritering. Han har helt mistet tellingen på hvor mange ganger han har våknet med en uro i kroppen, og deretter en bekreftelse idet han snur seg mot en snorkende eplemann. Det er bare en fase. Ketil kommer over det.

Det er en helt vanlig hjemmefest på gang, og han har rent automatisk sent ut en melding til Terje. Ketil mener personlig det er en veldig fet fest, og han kjenner at han er ekstra gira i dag. Fjerne knus og høy latter (som imponerende nok overdøver musikken) er et solid bevis på at stemninga er på topp. Mikael dulter borti Ketil og komplementerer oppmøtet før han blir dratt i motsatt retning av en attraktiv date. Ketil gliser bredt; han elsker å feire voksne prestasjoner. I dag feirer han at bilen har bestått EU-kontrollen uten videre komplikasjoner – en stor kontrast fra i fjor, som var et rent helvete for bankkontoen hans. Han måtte til slutt rotere på hvem i vennegjengen han kunne snylte middager på, og grøsser bare han må tenke tilbake på den miserable måneden.

Han er ikke helt sikker på hva som var i den forrige drinken hans, men den har nok futt i seg til å drive gjøk med netthinnene. Han vandrer ustødig mot kjøkkenkroken for å finne seg noe vann idet han nesten kræsjer i en pen jente. Han beklager seg leende, og hun bare smiler og slår av en prat. Stemningen er avslappet, men Ketil mistenker at det er baktanker i vente.
«Du vet, festene dine har et ganske solid rykte,» smiler hun over kanten på drinken sin. Ketil må innrømme at han blir en smule sjarmert. De står og ler av teite spøker, og Ketil føler seg lett og varm. Det er så enkelt å bli kjent med folk sånn, og det er nok hovedgrunnen til at Ketil har et veldig lovende nettverk på skolen.

Mistanken hans blir bekreftet idet hun begynner å stryke fingeren langs kanten på skjorta hans.
«Jeg håper jeg kan bli igjen etterpå,» sier hun lavt, det samme lure smilet om munnen. Hadde dette vært et par måneder tidligere så ville Ketil ha sagt «ja» uten et øyeblikks vurdering. Nå er ting litt annerledes.
«Sorry,» begynner han kleint. «-jeg er på en måte opptatt for tiden.» Han smiler beklagende, som et slags plaster på såret. Hun rynker furtent på nesa.
«... Seriøst? Er ikke du den man går til om man ikke finner seg noe bedre?» Ketil smiler ikke lenger. Han prøver å ignorere at det knyter seg ekkelt i magen. Jenta sukker og mumler noe uhørlig før hun forlater kjøkkenkroken, og Ketil står igjen, totalt forfjamset.

Festen blir roligere. Ketil står lent mot vasken og ser ut mot de festglade gjestene sine. Han drikker glass etter glass med vann, og kjenner at skjelvingen i hånda roer seg litt. Magefølelsen er fortsatt sur, ubehagelig, og han føler seg litt som en ballong med lite luft. Ikke de fargeglade med helium som blir delt ut på 17. mai, men de billige som man finner på tilbud på Europris. Han skvetter litt når han kjenner en hånd som tar ham forsiktig på skuldra, og blir møtt av en smilende Terje.

Faen, han hadde helt glemt meldinga.

Ketil sukker og jager ut de siste deltakerne av festen («For faen, Mikael, ikke mot kjøleskapet») og lener seg bittert mot kjøkkenbenken. Han studerer det tomme glasset i hendene sine, kjenner at han har skyldfølelse for Terje sin del.
«Jeg uh, er egentlig ikke i humør i dag. Sorry.» Terje sier ingenting, og Ketil lurer vagt på om dette blir siste gang de ser hverandre. Det overrasker ham at Terje går for å fylle på vannkokeren istedenfor, rett før han lener seg mot kjøkkenbordet på motsatt side.
«Hva er i veien?» Ketil ser overrasket bort på Terje, som studerer ham granskende. Ketil biter seg nervøst i leppa.
«Uhm. Syns du jeg er attraktiv?» Det er et jævlig kleint spørsmål, så det er ikke rart at Terje bryter ut i den flotte latteren sin.
«Ketil. Jeg trodde det var åpenbart etter alle gangene vi har møttes.» Vannkokeren piper, og Terje ordner te i to krus.
«Her.» Ketil ser ned på det rykende kruset.
«... Jeg visste ikke at jeg hadde te i huset.»
«Du fikk meg til å kjøpe det på veien sist gang.»
«Drakk vi te sist gang?»
«Nope.»
«Åh. Sorry.» Terje trekker på skuldrene før han skotter ned på klokka si.
«Er det greit om jeg blir likevel? Jeg lover å holde min side av senga.»
«For det første; du har ikke din egen side. For det andre, hvorfor?»
«Jeg sover alltid på venstre side,» argumenterer han. «Dessuten så liker jeg selskapet ditt.» Ketil blir varm, men det er ikke på grunn av teen. Magefølelsen letter litt, så det må være et godt tegn. De ender opp med å sitte på gulvet og prate om alt mulig rart. Ketil aner ikke hvor lenge, men munnen føles rar og tørr, og det har kommet sollys i hybelen.

Ketil kan ikke huske å ha lagt seg, så han er veldig forvirret når han våkner til stekende sol noen timer senere. Han ser bort på klokka og sukker oppgitt over hvor ufattelig sent det er. Han snur seg mot en snorkende Terje, som riktignok ligger på venstre side av senga. Den ene hånda hans hviler på magen til Ketil, som vagt lurer på hva slags god karma som har gitt ham dette forholdet.

Faen, der var ordet igjen.

''Forhold.''

Dette er første gang de gjør noe annet enn å ligge sammen, og Ketil hører mentale sirener som roper ''forpliktelser'' og ''framtid''. Dette er vanligvis den delen han pleier å pakke kofferten og kutte ut kontakten på, fordi det gang på gang har vist seg å være den beste (les: letteste) løsningen. Tankerekken blir avbrutt idet han hører et lavt «god morgen», og blir møtt med det trøtteste trynet han noensinne har sett. Ketil velger naturligvis å være høflig om det.
«Wow. Du ser helt jævlig ut.»
«Takk, det samme.» Ketil snøfter og ser utover hybelen sin; den ser enda verre ut enn han husker. Terje strekker seg og fisker etter genseren som ligger sammenbrettet ved senga. Ketil er ikke vant til å se ham i dagligdagse klær.
«Har du ikke jobb?»
«Det er lørdag.»
«Faen, sant det.»
«Det er bra du følger med.» Ketil geiper og lener seg på ryggen igjen. Terje nøyer seg med å lene seg mot veggen, og slipper ikke unna et høyt gjesp. De sitter i stillhet i noen minutter før Terje gløtter ned på Ketil.
«... Vil du jeg skal dra?» Ketil gjemmer ansiktet sitt bak hendene og stønner oppgitt.
«Jeg vet ingenting lenger.» Terje ler lavmælt.
«Du overtenker for mye.»
«Gjør jeg? For jeg har ikke peiling på hvor vi går med dette.» Terje svarer ikke, og Ketil tar sjansen på å se mellom fingrene sine. Terje ser i taket og sukker.
«Du er den som fortsetter å ringe meg.» Ketil får et pang av dårlig samvittighet. Terje fortjener jo så mye bedre.
«Slutt å være så flott, så slutter jeg å ringe.»
«Jeg kan ikke love noe,» blunker Terje, og lener seg ned for å plante et lett kyss mot leppene til Ketil.
«No homo,» mumler Ketil automatisk, og Terje løfter haka hans med pekefingeren.
«Jeg antar vi sees snart,» hvisker han selvsikkert, og før Ketil vet ordet av det er han borte.

Ketil banner. Ikke fordi han har en hel hybel å vaske, men fordi han endelig har innsett at han vil gå imot sine egne prinsipper om forpliktelse.

Bonus:
«Ketil, det høres helt på trynet ut. Jeg snakka med en flokk jenter for en måned siden, og alle ville delta på festen fordi de har en ting for deg.»
«Nå overdriver du.» Lola gliser.
«Bare litt. Men serr, du er definitivt ikke ''siste utvei''. Du har alt for flott rumpe til å være det.» Samtlige i vennegjengen nikker. Nikolai kommenterer snurtent at det er urettferdig, siden Ketil aldri har satt foten innenfor et treningsstudio. Ketil gliser; livet er bra igjen.