Ketil er streit

Ekstra: Filmkvelden

                 

«Det tok dere lang nok tid å komme ut av senga,» kommenterer Lola tørt idet Ketil og Terje blir sluppet inn på kjøkkenet hennes.
«Den vrengte genseren er en fin touch,» påpeker Nadine, som sitter ved benken og drikker te.
«Jeg er sjokkert over deres antydninger,» sier Ketil indignert. «Den genseren ble strikket sånn med vilje, av Terjes blinde bestemor. Dere burde tenke før dere snakker.» De andre ler av ham, og han tar imot en kopp kaffe fra Tamara. Terje prøver diskré å vrenge om genseren sin, men ender opp med å bli sittende fast takket være den trange skjorta han har under. Lola hjelper til, og plystrer idet hun får et glimt av magen hans.
«Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du og Ketil enda er en ting,» sier Lola mens hun holder opp det venstre ermet for Terje. Terje gliser stolt.
«Det har sine fordeler.»
«Ew, TMI.»
«Du har absolutt ingenting å klage på, Lola. Du fortalte meg i detalj om natten du hadde med Carlos fra IT,» syter Ketil med en grimase. «Jeg ser ham nesten hver uke!» Lola ler.
«Det var hevn for at du spydde på sofaen min i jula,» sier hun dagligdags. Terje noterer seg mentalt at han aldri skal fornærme Lola.
«Mangler vi noen, forresten?» spør Ketil.
«Uhh, Gard er ikke her enda. Den stakkars guttungen har sikkert forvillet seg bort og ringt på feil hus,» ler Tamara.
«Kim er ikke her?» spør Terje.
«Hun er i Oslo og besøker kjæresten,» svarer Lola, en nyve i panna. «Men det passer egentlig fint, fordi det er ikke mange nok sitteplasser til hele gjengen.» De har planlagt Star Wars-maraton for å feire Episode 7, og dessuten er det jo skandaløst nok i seg selv at verken Gard eller Terje har sett noen av filmene før. Ketil er ikke overrasket for Terjes del, for den fyren er elendig til å følge med på popkultur. Han har flere ganger funnet ham oppspilt over tennis-turneringer på TV, og vet at denne filmkvelden potensielt kan bli en tapt sak for hans interesse. Ketil er heldigvis sta, og er bestemt på at Terje i det minste skal prøve å se om han liker sci-fi. Kvelden inkluderer allerede spenning, fordi Ketil har et veddemål med Nikolai om hvem som kommer til å sovne først; begge har skrevet ned lister over sannsynlig rekkefølge folk kommer til å sovne av i.

Telefonen til Tamara ringer (en eller annen aggressiv låt) og hun himler med øynene idet hun sjekker skjermen.
«Jeg visste at han ikke ville finne den rette veien,» mumler hun og svarer. Ketil er ikke overrasket; Gard kan prestere å gå seg vill i sin egen matbutikk.
«Feil buss?» utbryter Tamara. «Byen har jo bare én buss!» De andre hoier og ler i bakgrunnen.
«Slapp av. Gard. Gard! Herregud, det er jo bare en halvtime unna. Jeg får Ketil eller Nikolai til å plukke deg opp.» Nikolai og Ketil begynner umiddelbart med en lydløs runde stein, saks, papir. Ketil taper bannende, og Nikolai lener seg selvsikkert tilbake i stolen sin. Det er kanskje likeså greit, for bilen til Nikolai skal gå store lengder for å i det hele tatt fortjene tittelen «vrak». Ketil trodde sin egen bil var ille, helt til den dagen han satte seg i den triste unnskyldningen av en kjerre. Det mest imponerende er nok at den enda går (noenlunde) ok, nedturen er bare at den potensielt kan bryte sammen når som helst. Ingen tør å sitte på den i mer enn tjue minutter i fare for at de ender i en gudsforlatt grøft en plass (dette har skjedd – flere ganger. Gjengen får traumatiske frysninger når de tenker på den gangen de liksom skulle kjøre til Oslo på biltur).

Terje setter seg til rette hvor Ketil satt for noen sekunder siden og gliser skadefro til ham.
«Nedturen med å ha bil,» terger han.
«Pfft. Du skal være glad for at jeg har lappen og orker å kjøre rundt på deg,» skryter Ketil, og tar en siste slurk av kaffen sin før han fisker opp bilnøklene.
«Det er ironisk, siden jeg vanligvis er den som kjører deg,» blunker Terje. Dette er en av de gangene Ketil ikke skulle ønske at hans skitne humor har smittet over på kjæresten sin. De andre bryter sammen i latter mens Ketil slår Terje hardt på skulderen.
«Du er en jævla taper,» hveser Ketil, og Terje sender ham et luftkyss.
«Dere fortjener ikke mitt vennskap,» annonserer Ketil teatralsk, like før han smeller døra bak seg. Han kan fortsatt høre knising idet han går ned trappa til kollektivet.