Ketil er streit

Terje & co

                 

Terje har blitt interessert i å prate. Ketil har blitt interessert i å havne i en koma. Han lærer alle disse fantastiske tingene om Eple- (nei faen, Terje), og Ketil har ikke peiling på hvorfor han fortsetter å ligge over. Han har en hund. Han bor med to venner. Han er assistent i statistikkfirma. Han er tjuefire år gammel. Han lukter godt. Han har veldig pene, brune øyne. Han er veldig-

Ketil må ta seg sammen. Problemet er at det er litt vanskelig å forstå hva Terje ser i ham. Ketil mener Red Bull ser en akseptabel frokost. Han hacker og tuller med private Facebook-kontoer som en hobby. Han er et vandrende leksikon av memes. Han skryter konstant om hvor streit han er- vent. Faen. Han lurer plutselig på om streitheten hans noensinne har blitt nevnt i fylla, for la oss være ærlige her; det er fullt mulig. Han snur seg mot Terje, som ligger og drar seg i senga med ham. Når han tar opp temaet får han en lav, varm latter i respons. (Ketil vurderer vagt å gjemme seg under dyna i denne anledningen.)
«Du kan ha nevnt det et par hundre ganger, ja.» Ketil ser forskrekket på ham. Terje ligger oppreist ved siden av Ketil og lener seg på den ene albuen sin, og overkroppen hans er så stappa full av muskler at Ketil lurer på om det er plass til noen organer der inne.
«... Men du var også den som overtalte meg til sengs, så jeg har ærlig talt ikke tenkt så mye over det.» Dette er ny informasjon for Ketil, som slår seg selv mentalt. Hva faen, hvorfor er han så klein i fylla. Han lurer på om noen andre bekjente har vært vitne til noe av dette (muligens Mikael, for han er på nesten alle festene hans). Ketil stønner oppgitt og begraver hodet sitt i puta mens Terje ler av ham. Han kjenner at Terje stryker ham forsiktig på ryggen, og han tenker (nok en gang) at han ikke fortjener dette.

***

Klokka er åtte på en torsdags morgen, og Ketil står og gjør klar frokost når det banker brutalt på døra hans. Han lurer på om det er hersens Jehovas vitner igjen (som i en periode var bestemte på å verve ham etter å ha overhørt en grov sangtekst som dura i bakgrunnen mens de skulle overbevise ham), men blir overrasket idet hele vennegjengen hans omtrent braser inn hybelen. Han er alt for trøtt for drama akkurat nå, men han innser fort at de har en god grunn til å ta seg til rette. Kim har blitt skadd. Ketil var det nærmeste huset å dra til. Hun har et åpent sår på foten som blør tritt, og Ketil får panikk for helt feil grunn; Terje er nemlig i dusjen hans. Ingen av vennene hans er klare over Ketils fritidssysler, og han vil gjerne at det skal fortsette sånn.

Ketil kan ikke overse at Kim først og fremst trenger hjelp, så han løper bort til medisinskapet ved oppvaskmaskina. De andre hjelper henne bort på sofaen mens hun klager høylytt, og Ketil ser etter rensemiddel og bandasjer med skjelvende hender. Hjertet banker i halsen hans, og alle stemmene i rommet blir rare og desorienterte mens han prøver å finne en utvei av dette helvetet. Det må være noe han kan gjøre for å utsette dette, noe han kan si-

«Ketil, vet du hvor buksa mi er?» Ketil snur seg brått idet han hører Terjes stemme, selv om det føles ut som om scenen blir spilt av dobbelt så sakte. Terje har stoppet opp på vei ut badedøra, og hele vennegjengen ser forskrekket på den kjekke mannen iført en åpen skjorte og en sort bokser. Håret hans er enda fuktig etter dusjen, og han smiler en smule nervøst. Ketil har aldri sett ham rødme før.
«Jeg uh, visste ikke at det var fullt hus,» utbryter han. Ketil kan ikke se for seg at denne situasjonen kunne gått verre. Han kan se at de mentale tannhjulene til vennene sine kommer i gang, at de titter fram og tilbake mellom Terje og Ketil, uttrykkene deres når de innser hva situasjonen er-

Faen heller.

Ketil bestemmer seg for å ende torturen og går bort til senga. Buksa til Terje ligger klemt mellom veggen og nattbordet, og Ketil er fullt klar over at alle i rommet stirrer på ham. Hjertet banker fortsatt iltert, og ansiktet hans er ukomfortabelt varmt. Han går bort til Terje med buksa og får et lavmælt «takk» før han forsvinner på badet igjen. Ketil begynner å svette, og har nesten glemt hvorfor de andre er her. Han snur seg sakte mot dem, lite overrasket over alle de forbausede blikkene. Til og med Kim, med det jævlige såret på foten, har holdt kjeft. Ketil har mange kleine hendelser i livet sitt han kan se tilbake på, men han kan for øyeblikket ikke komme på noe som topper dette.

Stillheten blir avbrutt idet Terje kommer ut av badet (fullt påkledd, takk og lov) og går etter stresskofferten sin. Han sier farvel til Ketil og stryker ham forsiktig (betryggende?) på armen i forbifarten. Ketil kvekker et «ha det» i respons, og hater hvor høy og unaturlig stemmen sin er. Han klarer ikke en gang å se på Terje, som alt har forsvunnet ut døra. Faen i helvete. Ketil er ikke i stand til å si noe mer. Det er ikke sjans i havet for at han kan bortforklare dette, uansett hvor flink han vanligvis er til å improvisere under press.
«Wow, hvor fikk du tak i ham?» Det er Lola som har bestemt seg for å avbryte stillheten. Hun ser på ham med et lurt smil, og det tar ikke lang tid før de andre begynner å knise. Ketil er så jævlig tørr i munnen. Det føles ut som om noen har trykket på en 'start'-knapp etter flere minutter med pause, for folk begynner å røre på seg igjen. Kim klager og banner, og Nadine stikker til medisinskapet for å hente sakene Ketil for lengst har glemt av. Hun sender ham et såret blikk i forbifarten, og Ketil blir konsumert av dårlig samvittighet. Dobbeltfaen. Han har nesten fortalt henne om Terje så mange ganger nå, men han har aldri hatt motet til å faktisk gå gjennom med det. Han har gått rundt og følt på så mye skam, fordi hele Terje-situasjonen har vært så absurd og forvirrende. Ketil har liksom aldri klart å plassere ham i sammenheng med vennene sine, har aldri klart å se for seg et resultat hvor det ender som en positiv ting.

Kim banner som en full sjømann mens såret blir renset (fullt forståelig, siden det ser ufattelig vondt ut) og de andre samarbeider om å holde henne i ro mens Nikolai lover at han skal kjøpe henne masse boks-is etterpå. Nadine har snudd seg litt vekk fra Ketil, og han har fortsatt ikke peiling på hva han skal si. Lola eier minst skam, så hun nøler ikke med å begynne å spørre ham ut. Hvor lenge har de vært en greie? Hvordan møttes de? Er han god i senga? Ketil rødmer, og de andre ler.
«Men faen, Ketil,» begynner Nikolai. «Jeg hadde vedda på at du skulle være i skapet mye lengre.» Dette er ny informasjon for Ketil, som selv mener at han alltid har vært streit. Terje er bare, uh-

Hva er Terje?

De har aldri møtt hverandre for noe annet enn fysiske aktiviteter. Den eneste forskjellen på de første møtene og nå er at Ketil ikke alltid er dritings når han ringer Terje lenger. Faktisk så har Terje begynt å dukke opp på egenhånd, to-tre ganger i uka.  Ketil har blitt glad i helger, for da møter han opp i dagligdagse klær med et løfte om lange frokoster. De kysser mye mer enn før. Når de møtes, når de våkner, når Terje drar. Ketil mistenker at de muligens har gått over terskelen og blitt noe mer enn sex, kanskje til og med et slags forhold. Han begynner å lure på nøyaktig når dette kan ha skjedd. De andre i gjengen spør ham ikke ut lenger, men fortsetter å dekke på til frokosten Ketil hadde planlagt tidligere (før livet hans gikk til helvete). Han lener seg mot kjøkkenbenken mens de spiser opp all maten hans, irritert over hvor muntre de er.
«Hvor lenge har dere vedda om at jeg, uh ... ?»
«At du ikke er streit? Ketil, du snakker jo ikke om noe annet,» ler Lola. «Selvfølgelig prøver du å overkompensere for noe.»
«Jeg vil fortsatt påstå at jeg er streit,» mumler Ketil, en nyve i panna. De andre utveksler et blikk.
«Jeg er sikker på at Terje har noe å si på det,» svarer Nikolai rolig. Panikk velter seg i magen til Ketil, som ikke kan huske å ha nevnt Terje ved navn.
«Hvordan vet du hva han heter?» hveser han, mer uhøflig enn nødvendig.
«Vi har felles treningsstudio. Han er veldig trivelig.» Nikolai tenker seg om. «-og veldig kjekk.»
«Det sier seg selv,» svarer Lola. De andre ler. Ketil vurderer å klemme hodet sitt i kjøleskapsdøra. Muligens hoppe ut av vinduet. Gjengen blir ikke lenge, og de drar etter bandasjer og frokost – Ketil får flere klapp på skuldra før de lukker døra bak seg.

Ketil ber Nadine om å bli. Hun drar.