Ketil fortrenger den mindre streite hendelsen™ og går videre med livet sitt. Det er tross alt skolearbeid, vellykkede fester og nye bekjentskaper i vente (vel, iallfall flere one night stands). Ukene går, og Ketil kan ikke en gang huske hvordan Eplemannen så ut. Han var tross alt veldig bakfull den morgenen, og det er fullt mulig at hjernen hans kan ha pyntet på minnet. Hva om Ketil husker helt feil? Kanskje fyren ikke en gang så bra ut, og at hans bedre halvdel desperat prøver å fortrenge hendelsen. Det var sikkert bare en engangsgreie han aldri vil gjenta, og nettopp derfor er det veldig beleilig at han ikke har nevnt opplevelsen (les: misforståelsen) til noen andre. Han har overtalt Nadine om at det bare var en dårlig spøk – og teknisk sett er det ikke løgn, siden han ikke kan huske bæret av natten selv.
Tiden går, og det er sent på en onsdag kveld (eller er det natt?) når Ketil klarer å knuse et glass. Det er kanskje ikke så rart at han presterer det sånn som han kaver rundt i halvmørket, men han syns fortsatt at det er urettferdig. Alt han ville oppnå var å forsyne seg med mer Red Bull fra kjøleskapet, uansett hva klokka på veggen sier. Han står der med spredte glassbiter og et oppgitt uttrykk og vurderer livet sitt i noen sekunder før han spretter bort for å famle etter lysbryteren. Med liten motivasjon klarer han å fiske fram støvbrettet og rydde opp i rotet. Faen, det er så ufattelig mange glassbiter. Etter minutter (som føles ut som timer) ser han seg om etter glassrester han har oversett, og han tror han kan se noe i hjørnet av kjøkkenkroken-
Nei, vent litt.
Det er en lapp. Ketil må strekke på seg for å få tak i den støvete papirbiten, og han lurer undrende hvor lenge den har vært der. Han vender den om og får se et nummer og et lite hjerte. Det går kaldt nedover ryggen til Ketil, som fryser på stedet. Han kommer plutselig på at han ikke er streit. Han banner idet han skjærer seg på en oversett glassbit, og skotter ned på den miserable lappen som nå er dekket i støv og blod. Ketil kan vagt huske et kyss på kinnet og en stresskoffert (og hvem i helvete tar med seg stresskofferter på fest, så uansett?) Han bestemmer seg for å kaste lappen. Den er tross alt et bevis på hans dobbeltmoraler, og er ikke noe Streite Ketil kan ha på (den ikke-eksisterende) samvittigheten. Alt han gjør er jo å skryte om at han er streit. Det er uansett for sent å ringe Eplemannen, som sikkert har flyttet til Helsinki og startet et bedre liv. Kanskje han har fått seg en hund. En ektemann. Masse adopterte barn. Ketil finner seg plutselig i å være sjalu på denne hypotetiske ektemannen.
«Hva faen,» sier han høyt. Klokka er tre på natten. Han går og legger seg, og klarer ikke helt å spørre seg selv om hvorfor lappen ender opp på kjøkkenbenken på sin originale plass. Det er fortsatt et par gjenglemte glassbiter på gulvet som Ketil for lengst har glemt – i alle fall fram til neste dag, når han tråkker på dem i halvsøvne.
***
Ketil fortjener ikke dette, har han bestemt. Lappen har endret plass flere ganger i løpet av de siste dagene - fra kjøkkenbenken til stuebordet, fra badekaret (???) til nattbordet. Han hadde aldri trodd at en papirbit kunne skape så mye mental tortur. Det tar ham en hel uke før han gir faen i stoltheten sin og lagrer nummeret på mobilen sin; det er jo tross alt 2016. Han vil fortsatt ikke kaste lappen – uvisst hvorfor – som fortsatt har avbørstet støv og størknet blod på seg. Han begynner trolig å miste besinnelsen, for nå går han rundt og tror at det lille hjertet bak tallene håner ham. Det er uansett umenneskelig at noen skal skrive så fine kursivbokstaver, og det er ingen tvil om at denne såkalte Eplemannen (hvis det er hans ekte navn) egentlig er en seriemorder.
Det er natt til tirsdag og Ketil ligger og ser oppgitt i taket. Han sover mindre enn vanlig for tiden. Han sover allerede alt for lite til at det er bra for helsa, så de minimerte minuttene med søvn gjør ikke akkurat underverker for humøret hans. Han vet ikke hvor mye alkohol han har drukket, men rommet spinner i ny og ned. Mobilen har hvilt på magen hans en god stund nå (Minutter? Timer?) og han er endelig full nok til å plukke den opp i hånda. Han føler seg modig, trykker på «ring», og ler høyt til seg selv. Kontakten er oppført som «Herr Eplemann», og Ketil finner plutselig kallenavnet hysterisk morsomt. Humoren dør idet en groggy stemme svarer med «hallo?», og Ketil mister mobilen forskrekket i gulvet. Han hadde jo egentlig ikke planlagt at fyren skulle svare. Ketil banner, høyt. Han håper desperat at det ikke ble hørt idet han plukker opp mobilen og myser mot skjermen. Samtalen er fortsatt aktiv, og han legger på i full panikk. Deretter faller han hodestups ned i puta si og stønner oppgitt.
Det er ikke lett å være en taper.
***
Det Ketil glemmer å vurdere er at eplemannen nå er i besittelse av nummeret hans. Det er midt i timen, og ringetonen hans er en skjærende kontrast mot den konsentrerte stillheten i rommet. Sangen er 'Don't Cha' av The Pussycat Dolls. En mild latter sprer seg i rommet, og Ketil prøver å late som om han ikke er veldig varm i kinnene. Han har lyst til å synke i bakken (gjerne rett ned til helvete) idet han ser at det er «Herr Eplemann» som ringer tilbake. Han legger på, beklager seg til læreren, og gjemmer seg surt under hetta si. Læreren sender ham et oppgitt blikk før hun fortsetter med å hjelpe elevene i rommet.
Ketil savner sine streite glansdager.
***
«Herr Eplemann» ringer igjen. Det er lunsj denne gangen, og Ketil sitter ute med alle vennene sine. Nadine er i et godt (les: irriterende) humør og tar tak i mobilen hans for å titte på ringeren. Hun får en nyve i panna, veldig forvirret. Ketil griper mobilen ut av hendene hennes og avslår samtalen med intern panikk, og bortforklarer at det er en eller annen fjern spøk mellom ham og Mikael. Ingen av de andre tar spøken (fullt forståelig, siden den ikke eksisterer) og Ketil blir veldig investert i å holde munnen opptatt med brokkoli resten av pausen. Det er bare et par dager til eksamen, og Ketil har virkelig bedre ting å fokusere på. Å kjøpe Red Bull på hjemveien, for eksempel. Han er tross alt dødsdømt hvis han ikke kan leve på sukker og koffein de neste studiedagene.
***
Ketil arrangerer en ny hjemmefest, og han løser alle sine problemer (og identitetskriser) ved å gjemme mobilen sin under hodeputa. Alle gratulerer ham for et flott party (som ærlig talt var forventet) og han kommer i et så godt humør at han drikker seg totalt dritings. Rommet spinner igjen, og han slutter å følge med på hva klokka sier. Hvem bryr seg, han bestod eksamen. Mikael klapper ham seirende på skuldra, og Ketil svarer med et dumt glis. Det er en flokk med pene jenter som danser på kjøkkenet hans, og en av dem blunker forførende til ham. Det er 2016, og Ketil kan gjøre nøyaktig hva han vil for å feire dagen.
Det han ikke helt skjønner, er hvordan hjernen hans fungerer i fylla. Hva logikken er, hva som driver kjernen hans. Det er plutselig morgen, og Ketil våkner til at sola skinner ekkelt i ansiktet hans. Hybelen er (som forventet) bomba, og det er et eller annet som lukter rart i nærheten. Det er ikke noe nytt at stedet hans roper død og fordervelse etter sene kvelder, men det er et par ting som ikke helt stemmer med bildet. For det første så hører han at det er noen i dusjen hans. For det andre så står det en stresskoffert på kjøkkenet hans.
(Ketil er ganske sikker på at den ikke tilhører den pene jenta han blunka til i går.)
Ketil ser etter mobilen sin, må myse, lete og gripe blindt en stund, men finner den klemt mellom senga og nattbordet etter noen minutter. Den er avslått, trolig på grunn av lavt batteri, og Ketil sender den et spydig blikk.
«Dette er din feil,» hvisker han. Mobilen svarer ikke. Dusjen slår seg av, og Ketil liker ikke den ubehagelige stillheten som følger. Hadde det vært opp til ham så kunne livet gjerne bare spolt seg litt framover, hoppet over denne delen han ikke vil møte. Han vurderer vagt å gjemme seg under dyna, potensielt late som han sover, men samtidig så kan han ikke benekte at han er en smule nysgjerrig. Han har egentlig fortrengt hvordan eplemannen ser ut, bortsett fra at han muligens var blond (og høy?) og hvis det virkelig er ham på badet så bekrefter dette en identitetsteori Ketil ikke kan benekte. Han reiser seg litt opp i senga, og skjærer en grimase når han kjenner at det gjør vondt i diverse deler av kroppen. Hodet er verst, høyt og dunkende. Han trekker for gardina i et vagt håp om at rommet skal slutte å spinne.
Badedøra åpner seg, og Ketil banner innvendig. Eplemannen er så mye kjekkere enn han kan huske. Han har nok en gang på seg morgenkåpa til Ketil, som er løst knyttet rundt livet (Ketil kan i det minste skimte en sort bokser denne gangen.) Eplemannen er i godt humør, og plystrer på veien bort til kjøkkenet for å sette på kaffen. Han smiler varmt til Ketil, som nok en gang legger merke til hans venstre smilehull. Han er pen nok til å være med i en idyllisk, norsk spillefilm. Ketil fortjener ikke dette.
Han vet ikke en gang selv hva han refererer til.
CITEȘTI
Ketil er streit
Dragoste"Ketil Edvartsen er streit. Han har alltid vært sikker på sin egen legning, og det er noe han har tenkt til å fortsette med. Det eneste problemet er den veldig attraktive mannen som ligger i senga ved siden av Ketil." Denne serien starta som en tei...
