Ketil er streit

Frokosten

                 

Ketil våkner etter en urolig søvn. Været er grått, og Ketil kan høre torden i det fjerne mens regnet høljer. Han snur seg rastløs i senga og blir møtt med en snorkende Eplemann. Fantastisk. Ketil burde ikke være overrasket. Fyren ser fredfull ut, og det blonde håret står kaotisk til alle kanter mens munnen henger litt på gløtt. Ketil har mistet tellingen på hvor mange ganger de har våknet opp ved siden av hverandre. Han vurderer at det kanskje er på tide å finne ut mer om sin sengevenn. Navn og alder, for eksempel. Det hadde vært fint å vite at han ikke ligger med en seriemorder. Eller en ektemann. Ketil vet ikke helt hva som er verst. Han undrer seg litt over at Eplemannen enda sover, for han har alltid stått opp tidlig for å drikke kaffe, dusje og løpe på jobben-

Faen.

Det er lørdag.

Eplemannen skal ikke på jobb i dag. Ketil kan ikke tro at han har gjort en så idiotisk tabbe. Han kan ikke forestille seg å ha en vellykket, dagligdags samtale over frokostbordet med denne fyren som teknisk sett er en fremmed. Det vil ta maks fem sekunder for ham å innse at Ketil er en taper, og da er det over. Han vil ta med seg stresskofferten og aldri returnere, og Ketil må leve videre og late som om han er streit til den dagen han dør som en enslig bonde i Chile. Han snur seg med ryggen til og kjenner på en ubehagelig klump i magen. Det er egentlig utrolig hvor mange ganger de har sett hverandre, og det er enda mer imponerende at Ketil aldri husker noe som helst av det. Det må jo være en grunn til at Eplemannen fortsetter å dukke opp. Hvordan har Ketil oppført seg i fylla, egentlig? Nadine har bekreftet (ved flere anledninger) at Ketil er svært lite sjarmerende når han er dritings. Hva om saken er omvendt for «Herr Eplemann»? Hva om han syns at Ketil er kjempeflott når han er full, og at han nå blir maks skuffa over den edru, taperske Ketil?

Han er ikke klar for å finne ut av dette, og innser at det er for sent idet en arm sniker seg rundt midjen hans. Ketil kan kjenne pusten hans i nakken, og han får et groggy «god morgen» mot skuldra si. Ketil tror han svarer, men nervene gjør det vanskelig å fokusere. De har aldri spist frokost sammen; Ketil vet ikke om han er helt klar for den type forpliktelse. Eplemannen tar et åndedrag, og Ketil tror han skal si noe – hva dette var får vi aldri vite, fordi Ketil velger å utbryte «JEG KAN KOKE EGG» istedenfor. Han kan kjenne at ørene blir varme idet Eplemannen ler mot nakken hans. Han har en mørk, buldrende latter, og Ketil vurderer å gjemme seg under senga så han kan unnslippe dette marerittet av en situasjon.
«Egg høres bra ut,» hører han.

Ketil har egentlig ikke lyst til å flytte på seg. Han ligger alt for komfortabelt med den mildt fremmede armen rundt seg, og kroppsvarmen mot ryggen er behagelig med kontrasten av regn som slår mot rutene. Han kan vagt huske en bedre tid da han med god samvittighet kunne skryte over hvor streit han var. Det slår ham at han aldri har fortalt Nadine om Eplemannen - ikke ordentlig - og han kjenner et pang av dårlig samvittighet. Det får være et problem til senere; akkurat nå må han komme seg gjennom noe som trolig blir den kleineste frokosten i manns minne. Han reiser seg (veldig motvillig) og fisker etter en t-skjorte som ligger slengt ved siden av senga. Den er alt for stor for ham. Den lukter godt. Han har gitt helt opp å bruke sin egen morgenkåpe, som nå har blitt utvidet takket være Eplemannens jevnlige besøk.

***

Ketil kan heldigvis koke egg. De blir ikke fullt så myke som han hadde håpet på, men han hører ingen klager fra selskapet sitt. De har ikke sagt noe enda, og Ketil kan både ta og føle på den kleine stemningen. Det kan selvfølgelig hende at han overtenker ting, men samtidig så føler han at Eplemannen burde ha sagt noe innen dette tidspunktet. Han begynner å bli panisk angående hva han egentlig skulle si tidligere, før Ketil avbrøt ham. Åh gud, hva om han egentlig hadde tenkt til å dra? Hva om Ketil bare er et billig ligg? Hva om-
«Oi wow, er ikke dette lappen jeg skrev til deg den første morgenen?» spør Eplemannen. Ketil snur seg forskrekket og ignorerer de dystre tankene sine. Han trodde han hadde kastet lappen for lenge siden, men nei. Der står altså den blonde, kjekke karen – midt på kjøkkenet hans, kun iført en bokser – og leser på papirbiten han har spart på så lenge. Ketil husker plutselig at den har masse størknet blod på seg. Eplemannen ser forventningsfullt på ham, og Ketil innser at han venter på et svar. Faen, dette er starten på en samtale. Nå er det ingen vei ut.
«Hahhahaha,» ler han nervøst. «Jeg trodde jeg hadde kasta den for lenge siden,» mumler han videre. Alt er så kleint. Hvorfor sa han at han kunne koke egg?

Eplemannen ser tankefullt ned på lappen, munnen full av ost og paprika. Han stopper deretter litt opp, og ser spørrende på Ketil.
«Jeg glemte å inkludere navn,» sier han langsomt. «... Vet du hva jeg heter?» Ketil rødmer. Faen.
«Øøøh.» Det er ikke den mest intelligente responsen, men jeg må minne om at Ketil – som vanlig – er relativt bakfull. Han blir reddet av en telefon (ikke hans, for ringetonen er en kjedelig, standard en) og fyren strekker seg etter den for å svare. Han rynker panna jo lenger samtalen varer. Det er jo lørdag. Ingen er på kontoret nå. Han har liksom fri. Samtalen er kort, og han sukker når han legger på. Ketil blir en smule betuttet idet fyren reiser seg for å finne fram klærne sine (de hadde jo faktisk begynt på en samtale nå!) og han rekker Eplemannen automatisk stresskofferten når han skal til å gå ut døra.

«Terje,» sier han med et smil. Så er han borte.