Ketil er streit

Familien Granvin

«Nadine, hjelp.»
«Hallo til deg også. Har du møtt dem enda?»
«Jeg har låst meg inne på doen.»
«Bra start. Dette virker lovende.»
«Slutt å le, din taper,» hveser Ketil.
«OK, hør på meg. Pust.» Ketil puster.
«Se deg selv i speilet.» Ketil ser på sitt eget ansikt; det er veldig bekymret.
«Lukk øynene.» Ketil adlyder.
«Hvisk ''jeg er en meme loving fuck'' tre ganger.»
«Nadine.» Han hører latter på den andre siden av røret. «Jeg skal aldri ringe deg igjen.»
«Det er en løgn. Du elsker å ringe meg i fylla.» Ketil sukker irritert.
«Ok, men seriøst sett. Hva er det verste som kan skje?»
«Det er for mange muligheter. Hva om jeg velter en urne eller fornærmer noen?»
«Det er ikke det verste som kan skje; jeg er sikker på at de forventer det av deg.»
«Nadine.»
«Ketil, slapp av. Jeg tror på deg. Send meg melding når du er ferdig, så jeg vet du er i live.»
«Nnngh.» Han trekker ned doen og går ut for å møte Terje; han sitter på senga og sjekker mobilen sin. Han ser opp på Ketil og smiler det flotte smilet sitt.
«Klar?»
«Uhm.» Terje kysser ham og tar tak i hånda hans. Ketil skjelver idet de går ned trappa. Han har aldri vært så redd for å møte noens familie før.

Moren til Terje er veldig lav. Det er derfor det ikke hjelper på Ketils selvtillit at de er på samme høyde. Hun smiler og håndhilser på Ketil; så langt, så godt.
«Så du er gutten som knuste Terje sist jul,» sier hun med en liten latter. Ketil ønsker å synke ned i jorda.
«Mamma,» advarer Terje, og hun veiver med hånda.
«Jeg bare spøker.» Hun går mot kjøkkenet, og begge hører at hun mumler «-selv om det er sant» til seg selv. Ketil har hjertet i halsen, og Terje smiler unnskyldende.
«Mødre,» sier han. Ketil vurderer å låse seg inn på doen igjen.
«Neimen, se hvem vi har her!» begge snur seg mot inngangsdøra, hvor en veldig høy (og veldig blond) mann stormer inn. Han gir en klem til Terje og kommenterer at han har lagt på seg siden sist. Terje ler og snur seg for å introdusere Ketil; han har aldri følt seg kortere i hele sitt liv.
«Så det er du som har stukket av med sønnen vår,» blunker mannen og strekker ut hånda si.
«Torgeir.»
«Ketil.» Han hater hvor unaturlig stemmen hans er.
«Var reisa hit OK?»
«Joda, helt grei.» Torgeir snur seg mot Ketil igjen.
«Jeg ser at bilen din kunne trengt et par fiks. Den eldste sønnen vår, Brynjar, kan ordne det for deg.»
«Åh! Hvis det ikke er noe stress,» sier Ketil. Han har unngått å sjekke bilen siden sist EU-kontroll, til tross for at den har kommet med noen bekymringsfulle lyder i det siste. Han vil heller ta sjansen på å kræsje bilen enn å ta imot regninga hos mekanikeren.

***

De sitter rundt middagsbordet, og Ketil forventer det verste. Terje har fire andre søsken; tre brødre og en søster. To av brødrene er tilstede for øyeblikket, den ene større enn den andre. Terjes familie ser latterlig norske ut; han forventer nesten at de skal ta fram toppluene og kvikk lunsjen for å sprade av sted på skitur. Ketil er usikker på hvor mye de vet om hans og Terjes tidligere konflikt, og han er for øyeblikket veldig, veldig anspent. Han går gjennom de vanlige spørsmålene med hva han gjør og hvor han kommer fra uten å surre for mye.
«Terje sier du har en veldig fin hybel,» sier Torgeir mens han forsyner Ketil med mer brokkoli.
«Åja, ja. Den er overraskende romslig og billig,» svarer Ketil ærlig. Terjes mor, Synnøve, lager fantastisk mat. Det blir nesten litt for mye for Ketils skjøre studentmage, som har levd på pasta og frossenmat de siste månedene.
«Hvordan var det egentlig dere to ble kjent?» lurer Synnøve, og Ketil vurderer å høflig spørre om hun ikke vil trå bestikket sitt i magen hans i samme slengen. Terje kremter litt.
«Du vet, sånn som folk møtes. Vi hadde deltatt på de samme festene en god stund, og fikk bedre kontakt i ettertid.» Terje lyver teknisk sett ikke; han bare utelot å nevne visse detaljer. Ketil er veldig takknemlig.
«Dere ungdommer er så spreke, altså,» sier Torgeir med et nikk. Du skulle bare visst, tenker Ketil idet Terje smiler til ham.