The perks of being a boy

1

Walter Evans

Lyden av air conditionen vekket meg. Øynene mine åpnet seg sakte og prøvde å tilpasse seg dagslyset utenfor. Jeg reiste meg opp i sengen og gjespet, imens armene strekte seg. Jeg dro den ene hånden gjennom det brune, krøllete håret mitt, og videre nedover ansiktet mitt. Hånden møtte munnen og jeg gjespet igjen. Jeg ble sittende en stund i sengen til jeg hørte et lite grynt. Hva var var det? Jeg sveipet hodet mitt til høyre og fikk øye på en bar, blek rumpe ligge ved siden av meg. Jeg slo hånden mot pannen og prøvde å få tilbake minnene fra gårsdagen.

"Var det Milly? Kanskje Mindy? Mandy? Vent, hvilken dag er det i dag? Lørdag? Nei, søren det er søndag. Walter, skjerp deg! Konsentrer deg! Ehm, hvis jeg lister meg ut rekker jeg å komme hjem før Steven kommer."

Jeg reiste meg forsiktig og listet meg bort til stolen ved vinduet, der klærne mine lå. Jeg dro sakte på meg olabuksen, men da jeg skulle hoppe for å dra den helt opp slo jeg ned en tom ølflaske. Den traff gulvet og knuste i tusen knas.

"Shit!" utbrøt jeg lavt.

Sengen knirket og dynen begynte å bevege seg. En naken kvinne løftet på hodet mot meg, før hun sakte åpnet øynene.

"God morgen! Skal du dra allerede?"

Jeg tror jeg kunne kjenne morgenånden hennes fra sengen og hit. Motbydelig.

"Altså nå har det seg slik at jeg må rekke et viktig møte med statsministeren. Beklager, men vi hadde det jo så hyggelig i går, Mindy."

"Det er Mandy! Walter, ta og pell deg hit med engang nå!" kommanderte hun.

Jeg visste ikke om jeg først skulle be om unnskydning for å ikke ha husket navnet hennes, eller ta tak i t-skjorten min og løpe vekk herfra. Jeg gikk for nummer to. Jeg grep tak i t-skjorten og løp som bare det ut fra det lille nabolaget jeg ikke engang kunne huske fra i går. Hva skjedde i går?

Jeg løp et lite stykke før jeg kjente en skarp, stikkende smerte under høyre fot. Jeg stoppet opp og tittet plutselig på to bare føtter.

"Fader heller! Hvordan kunne du glemme skoene dine? Tulling!" skrek jeg til meg selv og kunne høre ekkoet av "tulling".

T-banen var bare noen meter unna. Jeg tråkket forsiktig videre på den kalde asfalten. Au.
Da jeg omsider hadde nærmest krabbet til t-banestasjonen tok jeg meg på baklommene. De var flate.

"Faen!"

Lommeboka lå også igjen. Jeg hadde ikke mer enn 36 kroner og en gratis sandwich-kupong hos Subway i den, men det var nok til frokost og billett hjem. Jeg skle nedover murveggen og slo hodet bakover slik at hodet møtet veggen.

"Walter, hva gjør du her så tidlig?"

Jeg så plutselig opp i to krystallblå øyene.

"Åå Jenna! Jeg våknet opp i et et fryktelig nabolag med en naken kvinne. Jeg kan ikke huske hva som skjedde i går og jeg glemte lommeboken min der."

"Glemte du noe annet også eller?"

Jenna tittet ned på de bare føttene mine, som nå hadde små grustener under.

"Hey, jeg kjører deg hjem! Jeg glemte sminkemappen min hjemme."

Hun strakk ut hånden og jeg la merke til en glitrende ring på den ene fingeren. Jeg satte meg inn i den skranglete bilen hennes og var for det meste stille hele turen.

Hun skrudde av motoren.

"Takk for at du kjørte meg hjem, igjen! Håper du rekker jobben!"

Jeg gikk ut av bilen. I det jeg skulle slå igjen døren åpnet Jenna munnen.

"Hey, Walter Evans! Vær forsiktig! Du vet jeg ikke kan hjelpe deg ut av trøbbel hele tiden. Det ser også ut som at Steven er her.."

Hun nikket mot huset vårt. Jeg snudde meg og så bilen hans parkert ved innkjørselen.

"Faen."