The perks of being a boy

25

Togturen var lang. Jeg så opp fra boken. Så rett på det vakreste ansiktet i hele verden. Vi var på vei nedover i landet, hvor vi skulle slå oss ned og leve livene våres sammen. Bare oss to. Ingen kunne stoppe oss nå. Ute skinte solen. Jeg kunne høre alle rundt oss snakke om hvor de skulle, hva de skulle og alt fra barneoppdragelse til skilsmisser. Det var rart å lytte til andres samtaler, andre du ikke visste hvem andre. De visste ikke hvem vi var. Det var deilig.

Alt som skjedde den dagen var helt uvirkelig og ikke minst uventet. Alt skjedde så fort. Adrenalinet tok avgjørelser for oss. Vi satte oss inn i bilen og kjørte inn til byen. Vi glemte alle og ga egentlig faen i alle også. Nå var det bare oss det gjaldt. Alle har prøvd å ringe oss konstant og lagt igjen beskjeder hos telefonsvareren. Noen vennlig, andre helt grusomme å høre på. Jeg ønsket å ringe mamma og Martin. Og Adam. Ja, og Rachel. Fortelle dem at vi har det bra og forklare hvorfor vi gjorde det vi gjorde, men sannheten er at vi ikke har noen gode forklaringer. Forklare Rachel at hun fortjener bedre, at jeg er en dust, at jeg knuste henne enda en gang. Hadde det gått opp for meg hva jeg egentlig hadde gjort? Jeg kan ikke angre. Det er for sent nå.

Jeg har alltid vært en som har ønsket å gjøre det riktige, men har selvfølgelig kjørt en del bomturer. I hvert fall når det gjelder skole og jenter. Spør du meg om hvor jeg mange har vært med vil jeg svare; hvem teller? Det er sannheten også. Men hvem skulle tro at drømmejenta var rett foran nesen på meg? Eller i nabohuset? Nå satt hun ved siden av meg, med øynene rettet mot de dype skogene vi suste forbi. Hver gang jeg ser på henne kommer alle minnene tilbake. Og nå er hun endelig min.

"Går det bra?"

Jeg studerte henne og smilte bredt.

"Alt er perfekt!" svarte jeg henne.

Det slo meg nå hvor vi var på vei. Til et bedre liv? Kanskje ikke, men til en fresh, ny start. Sammen. Det er kanskje for tidlig å si det, men jeg klar til å slå meg til ro og leve det typiske A4-livet. Så lenge jeg har henne ved min side. Sammen er vi uovervinnelige, og det har vi vist alle. Viktigst; vi har vist hverandre.

Toget hadde satt opp farten. Jeg sjekket klokken. Vi skulle ikke være fremme før om en times tid. Jeg tittet bort på Jenna. Hun så jeg virket litt forstyrret og strøk hånden sin nedover kinnet mitt. Hun kysset meg og plutselig ble alt mørkt.

Hjertet dunket. Ørene prøvde å venne seg til lydene rundt meg. Ouch. Jeg lå på bakken. Jeg klarte ikke å bevege meg. Hvor er jeg? Hva har skjedd? Jeg hørte piping og høye stemmer. Jeg prøvde å åpne øynene. Det var røyk overalt. Rundt meg løp flere menn med uniform og flere dultet borti meg, da jeg endelig klarte å reise meg. Jeg prøvde å få alle tankene tilbake. Toget! Hvor er toget? Jeg så rundt meg og begynte å gå sakte innover røyken. Jeg kunne se flere lys i rødt og blått blinke. Gråt og rop kom nærmere meg. På bakken lå det mennesker rundt meg. De sov ikke. Dette måtte være en drøm. Jeg kløp meg hardt i armen. Så traff det med. Det manglet noe. Det manglet noen. Jenna. Jeg ble helt hysterisk og begynte å rope rundt meg. Jeg kjente jeg ble svimmel. Det kom til og bli mørkt igjen. Jeg skrek og tårene presset på.

"JENNA?!"