The perks of being a boy

19

"Hva glor dere på?"

Chris stirret stygt tilbake på noen jenter som gikk forbi oss.

"Okay, jeg må gå! Ses vi etterpå?" sa Riley og kysset Martin.

Han virket lykkelig. Kanskje for aller første gang. De ble sammen før jul etter alt som skjedde på Halloween-festen hennes. De lå heller aldri sammen. De ble sittende på rommet hennes, forså å drikke seg fulle før de bare sovnet. Martin har ikke snakket så mye til oss om det som skjedde. Alt han har nevnt er han for første gang følte sommerfugler i magen. Jeg er glad på deres vegne. Jeg er glad Riley har holdt seg til han gjennom den hardt tiden, hvor folk har spredt rykter og sladder om oss. Det viser at hun er trofast mot han.

"Hvem er han?"

Luke pekte mot jenta med det brune håret, som omfavnet en annen gutt. Det var da jente snudde seg at jeg kjente et stikk i magen. Knuten hadde kommer tilbake og denne gangen strammet den seg enda mer. Jeg har ikke sett henne siden julen, hvor jeg spottet henne i vinduet da jeg ringte på.

"Seriøst, det er Gabriel. Kapteinen på fotballaget."

Chris begynte å le.

"Jeg har hørt at faren hans eier senteret. Han tjener syke penger." sa Luke.

"Typisk at de ble sammen. Ikke gidd å se på, Walter. Hun er fader meg ikke verdt det."

Jeg måtte blunke en del ganger for å unngå at de så at øynene mine ble blanke. Hadde hun allerede gått videre? De sto og flørtet så alle kunne se det. Alle sto rundt dem. Jeg vet Chris sa jeg skulle se bort, men jeg ble stående og glo. Det gjorde så vondt. Jeg følte hjertet ble knust i flere tusen biter. Igjen. Plutselig møtte jeg de sjøgrønne øynene hennes. Vi ble stående og se på hverandre. Alle minnene kom tilbake. Hodet spolte gjennom alle, men stoppet på det siste. Det siste hvor Jenna kysset meg. Jeg ønsket å fortelle henne at jeg ikke har følelser for noen andre enn henne, at jeg dreit meg skikkelig ut.

"Hey! Er det Walter du heter?"

Gabriel og en gjeng gutter kom nærmere oss. Martin hintet til at vi skulle gå, men jeg ble limt fast til gulvet.

"Hallo? Er du døv?"

"Gabriel, hold opp! Han er ikke verdt det."

Nå brøt Rachel seg inn. Jeg så at øynene hennes ble blanke. Kanskje hun også fikk flashback?

"Rachel!" prøvde jeg å få frem.

"Hold deg unna henne, din gærning."

Gabriel skulte stygt på meg. Han stelte seg foran henne, for å "beskytte henne".

"Er det sant eller? Bodde du med en overgriper? Eller var det du som var overgriperen?" la en av vennene hans til.

"Seriøst? Voldtok du broren din?

"Walter Evans, du er litt av en type. Først ligger du med alle jenter du kommer over, og når det ikke er flere går du over til lillebroren din."

"Syke faen."

Nå fikk jeg nok. Alt de sa stakk i meg. De løy, og de visste det så inderlig godt. Jeg ville slå, men nevene klarte ikke å knytte seg. Jeg bare gikk gjennom mengden og dultet borti dem, med vilje. De andre fulgte etter meg. Jeg snudde meg aldri for å se bak. Jeg hørte Gabriel og de andre guttene le etter oss. Jeg følte noen stirret på meg i nakken. Jeg følte at de sjøgrønne øynene stirret på meg. Jeg ville snu meg. Jeg ville se henne. Jeg ville dra hånden min gjennom det brune håret, imens vi lå i parken og snakket om alt mulig som falt oss inn. Jeg ville ha henne inntil meg.