The perks of being a boy

6

"Send meg lighteren!" kommanderte Martin.

Luke kastet den opp og Martin tok tak i den med den ene hånden. Jeg ble sittende litt i mine egne tanker og glemte helt å sende posen med "brownies" rundt. Jeg visste hvem som kom hjem i dag, og hvem som måtte rydde opp når han dro igjen. I tillegg så jeg Kasim med en stor Addidas bag på ryggen da han forlot huset i morges. Hadde han forlatt Jenna?

Foran oss gikk en jentegruppe. Jeg la fort merke til at Rachel skulte stygt på meg og himlet med øynene sine.

"Hei du!" ropte jeg til henne.

Først ignorerte hun meg, men da Martin plystret på henne snudde hun seg.

"Hva vil du?" sa hun irritert.

Jeg reiste meg opp og dro henne litt i armen, for å få henne alene.

"Slipp meg!" sa hun og vred seg unna.

"Hey! Unnskyld! Jeg oppførte meg dumt. Jeg er så lei for det! Jeg-jeg hadde dårlig tid."

Jeg prøvde å få øyekontakt, men hun så en annen vei. Hørte hun egentlig på meg?

"La oss si det sånn at jeg glemte å spise frokost. Du vet, dagens viktigste måltid."

"Du oppførte deg dumt? Du oppførte deg helt patetisk. Hva feiler det deg? Tror du ikke jeg også hadde dårlig tid?" svarte hun.

"Jeg beklager i hvert fall."

Hun himlet igjen med øynene.

"Vær så snill'a! Gi meg en ny sjanse!" nærmest tryglet jeg henne.

"Ny sjanse? Hva slags ny sjanse? Og uansett hvorfor skulle jeg gi deg en ny sjanse? Du som er så innmari patetisk, selvopptatt og kjek.."

Det ble stille mellom oss.

"Hva sa du?" spurte jeg forvirret.

"Kjedelig, skulle jeg si." svarte hun bestemt.

"Det er ikke så sikker på det. Jeg tror du skulle si kjekk."

"Hva så? Det er ikke sånn at du ikke syns selv at du er kjekk."

Jeg gliste.

"Og uansett er du en skikkelig player." fortsatte hun.

"Jeg er en hva? Hvem sier det?"

"Du er en rundbrenner, alle sier det. Du går ut med jenter bare for å ligge med dem, og etter det drar du bare og later som ingenting."

"Ja okay, jeg har vært med mange jenter. Men rundbrenner? Nei. Og bare for å si det; jeg ligger ikke med alle, men mange av dem." poengterte jeg.

"Jeg er uansett ikke sånn mot alle. Jeg ville for eksempel aldri vært sånn mot deg." fortsatte jeg

Fader altså. Jeg forsnakket meg. Søren. Jeg bør bare snu og gå.

"Jasså? Okay, motbevis meg da."

"Motbevise hva?"

"At du ikke er den rundbrenneren alle sier at du er."

"Og hvordan skal jeg gjøre det?"

"Inviter meg ut, dummen."

Hun himlet med øyene igjen.

"Hvor?"

"Arrrgh.. Møt meg i parken i morgen klokken fem. Overrask meg." sa hun.

"Ja ok?"

"Fint! Da ses vi der, Walter Evans!"

Hun slang på det brune håret og gikk videre med de ande jentene. Ayy, hva har jeg gjort nå?

"Dere? Hør her! Syns dere at jeg er en, ja ehm, en player?"

Plutselig stirret seks spørrende øyne på meg. Chris utbrøt i latter, men skjønte etter hvert at jeg faktisk var seriøs.

"Altså, du har vært med mange jenter. Det er noe vi alle kan være enige i, men du har jo ikke akkurat vært kjæreste med dem." sa Martin.

"Og du har ikke vært sammen med dem samtidig." la Luke til.

De hadde et poeng der. Nå satt tanken at hun syntes at jeg var kjekk fast i hodet mitt. Måten hun sa navnet mitt på. Hun visste navnet mitt. Imens alle tankene surret rundt poppet en melding opp på telefonen.

"Er du opptatt etter klokken halv syv i morgen kveld? Jeg er ferdig på jobb da. -Karen"

Jeg ble sittende, og ble usikker på om Karen var hun fra campingen i sommer eller hun som jobbet på lekebutikken. Kanskje det var hun fra parken med den puddelen? Jeg la bort teoriene mine og tastet inn et svar.

"Vi ses da!"