The perks of being a boy

23

Fuglene som kvitret utenfor vekket meg. Jeg prøvde å åpne øynene, men ble liggende litt til, før jeg omsider våknet helt. Jeg reiste meg opp i sengen, og lot armene strekte seg ut. Jeg dro den ene hånden gjennom det brune, krøllete håret mitt, og videre nedover ansiktet mitt. Hånden møtte munnen og jeg gjespet igjen. Æsj, øl ånde. Jeg ble sittende en stund i sengen til jeg hørte et knirk fra sengen. Jeg satt stille så det var ikke meg, hvem var det da? Jeg tittet til venstre og fikk øye på en bar, gyllenbrun rumpe ligge ved siden av meg.

"Flashback." tenkte jeg for meg selv.

Jeg skjønte fort hvem det var som lå ved siden av meg, og begynte å slå meg selv flere ganger i hodet. Jeg prøvde å få tilbake minnene fra gårsdagen. Da det faktisk hadde gått ordentlig opp for meg hvem personen var, spratt jeg opp fra sengen og kastet på meg klærne. Jeg sveipet hodet for å se på henne en gang til, før jeg forsvant ut. Hun var helt nydelig der hun lå. En sovende prinsesse. Jeg lukket døren sakte bak meg før jeg la på sprang hjem. Denne gangen med begge skoene på.

"Det kan ikke ha skjedd! Det kan virkelig ikke ha skjedd! Hva gjør jeg i morgen? Jeg møter ikke opp. Men jeg må. Du må ingenting."

Jeg hadde disse stemmene i hodet mitt og lot de diskutere. Jeg lå med hodet godt plassert på puten og tittet oppi taket. Klokken tikket i bakgrunn. Den nærmet seg allerede fem. Jeg hadde ligget her i to timer, og latt alle tankene suse mellom de fire veggene. Adam tittet inn og spurte om han kunne komme inn. Han la seg ved siden av meg og vi tittet begge opp i taket.

"Jeg tror jeg gleder meg like mye til i morgen som Jenna og Kasim."

Jeg tittet bort på han og smilte.

"Det blir masse kaker!"

Han begynte å sprelle entusiastisk i sengen.

"Kommer Rachel?"

Faen. Rachel. Jeg kan ikke se henne inn i øynene etter det som skjedde i går. Jeg klarer det ikke. Det som skjedde i går var en forferdelig tabbe, men jeg angrer ikke.

"Jeg angrer ikke."

Ordene glapp ut av meg. Heldigvis kom mamma inn før Adam begynte å stille spørsmål. Hun ba meg om å plukke opp kjolen til Jenna hos renseriet, og levere den senest i kveld. Jeg svelget før jeg åpnet munnen.

"Selvfølgelig. Jeg drar nå."

Veien til huset hennes var lang. Den har aldri vært så lang før. Jeg hadde kjolen over skulderen og pustet godt inn før jeg knøt neven. Jeg banket fem ganger før noen åpnet. Da hun så det var meg snudde hun seg og gikk mot soverommet. Jeg la posen med kjolen på sofaen og fulgte etter henne. Det var mørkt i hele huset og ølboksene lå fortsatt overalt.

"Hvem er det som kysser en annen før bryllupsdagen sin?"

Hun pekte på seg selv.

"Hvem er det som kysser personen som forloveden misliker mest før bryllupet deres?"

Hun pekte på seg selv igjen. Tårene hennes presset på.

"Hvem er det som ligger med bestevennen sin før sitt eget bryllupet?"

Hun pekte på seg selv for tredje gang. Hun satt i sengen og tittet ut av vinduet. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg visste ikke hva hun ønsket at jeg skulle svare.

"Walter, det som skjedde i går var ingen tabbe. Jeg elsker deg virkelig, men jeg elsker også Kasim."

"Bullshit!" tenkte jeg for meg selv.

"Og i morgen skal jeg gifte meg med Kasim, og du skal følge meg. Du skal følge meg til det alteret og vi skal glemme alt som skjedde i går. Etter festen i morgen kveld drar Kasim og jeg nedover. Vi har kjøpt et lite hus ved sjøen, og der skal vi være sammen. Bare oss to. Jeg kommer aldri til å vende tilbake hit, som betyr at jeg aldri kommer til å møte deg igjen."

"Du kan ikke mene det. Du sa nettopp at du elsker meg. Vi elsker hverandre. Vi er ment for hverandre. Jenna, forstår du ingenting?"

Øyene mine ble større og jeg ville dra henne inntil meg, men jeg kunne ikke etter det hun sa nå. Da bare gikk jeg.

"Hvis du virkelig elsker meg, Walter, da gjør du som jeg sier. I morgen følger du meg til alteret og vi feirer dagen min. Så drar vi hvert til vårt og glemmer alt. Vi glemmer hverandre, samme hvor vanskelig det vil bli. Det er best sånn."