The perks of being a boy

12

En intens piping. Mammas skrik. Noen varme hender rundt meg. Noen trygge hender rundt meg. Jeg åpnet sakte øynene opp. Jeg tittet på hendene rundt meg og fikk øye på forlovelsesringen. Den skinte sterkt.

"Walter!" skrek mamma lettet.

Adam satt ved siden av henne. Øynene hans var blanke, men han smilte beroligende mot meg. Mamma dro hendene sine foran munnen. Hvorfor var de alle rundt meg? Hva skjedde?

"Hvor er jeg?"

Jeg ristet på hodet. Det var da jeg fikk øye på krystalllampen fra oldemor at jeg skjønte vi var i stuen. Alt kom sakte tilbake. Steven knocka meg helt ut. Hodet surret. Steven? Hvor er han?

"Hvor er Steven? Hvor dro han? Er dere skadet?" brøt det bare ut av meg. 

Pusten min ble tyngre og pannen rant. Mamma prøvde å roe meg ned. Hun fortalt at slaget hans var den siste dråpen. 

"Nok er nok, nå skal han ut." 

"JAA!" hørte jeg en samstemt Adam si.

Endelig! Endelig hørte jeg henne si de ordene. De var kanskje lette å si, men hvordan skal vi få han ut? Han er som et virus. Han har kommet for å bli. Vi har ingenting uten han. Vi er fortapt. Plutselig kjente jeg noe kaldt komme mot ansiktet mitt. Jenna la en klut forsiktig over det som hadde blitt en heftig blåveis. Hun dro kluten over ansiktet mitt. Ned fra tinningen og videre til kinnene. Jeg fikk øyekontakt med mamma. Hun smilte mot meg. Jeg hintet til at hun og Adam skulle bevege seg ut på kjøkkenet. Jeg ønsket å være alene med Jenna. Bare hun og meg. 

Hun er der alltid for meg. Hun er der for alle. Alle som trenger en hjelpende hånd. Jennas hjelpende hånd. Hun løp inn døren min i fjor og bablet om denne fyren hun møtte. De møttes på bussen inn til byen. Han lot henne sitte istedenfor å stå. For en gentleman... Jeg har aldri sett henne så oppslukt i noe. Hun visste ikke navnet hans, men ba meg bli med på en leteaksjon. Det tok henne ikke så altfor lang tid. Hun var ikke den eneste som lette etter noen. Kasim lette etter henne han også. De møttes igjen samme uken. På bussen. Kasim smeltet henne ved å fortelle at hun var det vakreste han noen sinne hadde sett, og at han følte at en kraft brakte de nok en gang sammen. Vi syns alle det ble litt voldsomt at de nesten flyttet inn sammen før de faktisk ble sammen. Jenna snakk som liten om at hun aldri kom til å gifte seg, og at gutter bare er skapt for å forstyrre jenter. Meningen deres er å ødelegge jenters konsentrasjon. Hvor er den Jenna?

Jeg tok kluten vekk og flettet hendene våres sammen. Hun tittet på de, men dro ikke hånden sin vekk. Øynene hennes møtte mine. 

"Takk! Jeg mener det, du kom hele veien hit for meg."

"Det var bare å gå over veien, ikke det engang." 

"Uansett. Du kom for meg."

Jeg lente meg nærmere henne. 

"Jeg kan ikke se på kjoler alene."

Hun trakk seg litt tilbake, før jeg dro henne helt inntil meg. Hånden hennes falt perfekt på skulderen min. Vi var så nærme hverandre. Hun var så nærme meg. Tankene surret i hodet mitt.  Jeg ville kysse henne. Mer enn noe annet. Tiden stoppet. 

"Jeg kan ikke."

Hun slo igjen inngangsdøren, og vinden blåste meg i ansiktet. Jeg ble sittende i stuen alene. Det var så mye jeg ville fortelle henne. Jeg ville fortelle henne at hun er den jeg elsker. Hun er den jeg vil tilbringe livet mitt sammen med. Hun jeg alltid har elsket.