The perks of being a boy

2

Jeg listet meg forsiktig inn inngangsdøren. Kunne jeg klare å komme meg opp i andre etasje uten at han så meg? Jeg kunne høre at de var innpå kjøkkenet. Jeg trippet over gangen og tok mine første skritt opp. Så knirket trappen. Bak meg kunne jeg høre Steven kremte.

"Walter, god morgen!"

Jeg snudde meg sakte rundt og så rett i hans mørke, dype øyne.

"God-god morgen Sir!"

"Hvor har du vært? Og hvor i svarte er skoene dine, gutt?"

Han tittet ned på føttene mine.

"Jeg har bare vært ute en tur og naboens hund angrep meg. Jeg kom helskinnet hjem, men det gjorde dessverre ikke skoene mine..."

Jeg prøvde å glise, men kjente plutselig en varm, sår følelse på høyre kinn.

"Lyv igjen, gutt, og jeg kan love deg at du ender opp sulten og hjemløs" skrek han mot meg imens han så på sporet av håndflaten sin på kinnet mitt.

Jeg tittet opp og kunne se Adam. Uttrykket hans var ubeskrivelig, og jeg følte nesten en av tårene hans treffe hodebunnen min. Jeg så igjen på Steven.

"Unnskyld, Sir!"

Jeg nikket og sprang videre opp trappen. Det som møtte meg var en redd, liten gutt som klamret seg fast til benet min. Jeg satt meg ned og holdt rundt han.

"Hysj, det vil ordne seg! Det går fint! Jeg er her nå. Jeg skal ikke forlate deg igjen. Aldri." trøstet jeg.

Adam hulket, og stemmen hans skalv.

"Han gjorde det igjen. Hun skrek igjen."

Jeg dro han nærmere meg imens jeg hysjet rolig. Jeg så opp mot taket og tanken på at den motbydelig mannen hadde lagt sine hender på min mor igjen presset tårene frem.

Klokken nærmet seg tolv. Vi hadde sittet lenge oppe i trappen og hørt mamma hulke og bære seg under oss.

"Jeg kommer igjen om en uke! Sørg for at middagen står på bordet da. Jeg setter over litt ekstra penger til deg. Okay? Vi ses, kjære."

Stemmens hans skjærte i ørene mine. Da jeg hørte motoren utenfor starte listet jeg meg ned. Inn til kjøkkenet. Synet som møtte meg der var et kaos. Det var knuste tallerkner på gulvet og springen drapp. Jeg gikk mot den for å lukke den, før jeg snudde meg og så henne sitte på krakken ved spisebordet. Hun hadde lagt hodet sitt ned og gjemte ansiktet. Jeg satte meg på huk ved siden av og dro hånden min sakte over kneet hennes. Hun løftet sakte opp hodet og så på meg. Øynene var rødsprengte og munnviken var full av blod. Hun bare la hodet sitt på skulderen min og hvisket "unnskyld". Om og om igjen. Mamma var igjen banket og revet i filmer. Ord kan ikke beskrive hva vår kjære mamma hadde vært igjennom. Jeg la en klut forsiktig over øynene hennes og kysset henne på det forslåtte kinnet hennes.

"Takk, gutten min! Jeg er så glad i deg!" hvisket hun inn i øret mitt.