The perks of being a boy

8

Jeg la igjen en gul post-it på kjøleskapet til Karen, før jeg smatt ut utgangsdøren. Jeg kunne kjenne den kalde høstluften kile meg i nakken, og dro derfor på meg hetten. Jeg tittet på klokken; halv ni. Jeg hadde lovet å ta med Adam til kunstgresset i dag.

Adam var fem år gammel da Steven og mamma møttes i kassen på matbutikken. Hun var altså kassadamen. Jeg var fjorten år. I motsetning til Adam lot ikke jeg meg bestikke av Steven da han dro med seg leker og spill hjem til oss. Det var etter ettårs jubileumet deres at Adam også skjønte at Steven ikke var så grei som han hadde utgitt seg selv for. Han begynte å oppføre seg helt annerledes. Et halvt år senere flyttet han inn til oss, og Jenna og jeg fant ut at Steven var en gift og lykkelig familiefar. Han bodde egentlig på vestsiden av byen og jobbet i et eiendomsfirma. Steven begynte å betale for alt i huset, så mamma sluttet å jobbe. Jeg prøvde å overbevis mamma om at Steven ikke var bra for henne, men det var for sent. Etter noen dager etter at han flyttet inn banket han henne. Gul og blå. Han brølte som et uvær mot henne og fortalte hvor forferdelig hun var. Han viste hvem han egentlig var. Mamma tryglet han om at han skulle bli og tilgi henne. Han gjorde det, helt til neste gang. Slike hendelser ble dagligkost for oss. Det gikk mest utover Adam, som ikke forsto hvorfor Steven plutselig endret seg, og hvorfor mamma ikke forlot han. Mamma sluttet å smile den dagen, da hun lå på stueteppet helt knust.

Jeg nærmet meg matbutikken som lå fem minutter unna nabolaget vårt. En høy og slank mann gikk forbi og fikk dultet borti meg.

"Beklag..."

Jeg møtte de brune øynene hans, og den svarte luggen falt foran ansiktet hans.

"Kasim?"

"Ehh, hvor skal du? Har du vært hos Jenna?" fortsatte jeg.

"Ja, jeg la fra meg tingene mine der."

En følelse av skuffelse traff meg. Tok hun han tilbake?

"Så bra! Jeg-jeg mener..."

"Ja, det er bra vi ordnet opp igjen. Du vet hvordan Jenna er. Hun overreagerer."

Overreagerer? Det er du som overreagerer, tenkte jeg for meg selv. Jenna er perfekt. Hun vil alle godt. Alltid. Hun fortjener så mye bedre.

"Ja! Fint!"

"Det var fint å se deg, Walter! Jeg vet jeg var litt uggen sist vi snakket."

Jeg prøvde å smile, men det var umulig. Jeg nikket bare.

"Vi ses da, Walter!" sa han og forsvant over veien for å vente på bussen.

Da jeg gikk nedover nabolaget fikk jeg plutselig se en gjenkjennelig skygge komme mot meg. Den kom nærmere og jeg så plutselig den røde kåpen; Rachel.

"Hei!"

"Hva-hva gjør du her, Rachel?"

"Jeg har prøvd å ringe deg, men du har tydeligvis ikke på mobilen. Jeg sendte melding til Luke og spurte om adressen din. Du bor vel ikke her?"

Jeg så rundt meg og tittet på nabolaget. Til og hete Greenyard Road var ikke det ikke så grønt her. Halvparten av husene var falleferdige og flere av de hadde knuste ruter. Nederst i gaten kunne vi se mr. Fords, mrs. Ledger, Jennas og mitt hus. De var alle malt i lik farge, grå. Både Mr. Ford og Jenna hadde ikke plen i hagen. Det var brun jord rundt hele huset, gjerdet var halv-ferdig malt og mr. Ford hadde et hull i taket. Mrs. Ledger hadde fortsatt spor etter brannen fra tre år siden og postkassen manglet lokk. Vårt hus har to hauger med skrot i hagen. Alt tilhørte pappa. Vi har en gammel, slitt campingvogn bak og et veltet tre, som også ligger tvers over mrs. Ledgers hage.

Jeg sveipet igjen hodet mitt rundt omkring i nabolaget, før jeg beroliget Rachel om at Luke liker å tulle med hvor jeg bor.

"Selvfølgelig bor jeg ikke her."

"Åå nå ble jeg lettet. Jeg hadde vært så bekymret om du bodde her."

Jeg lo nervøst.