The perks of being a boy

10

Jeg lovet å bli med Martin inn til byen for å hjelpe han med å flytte inn. Han fikk i forrige uke vite at han skulle flytte inn til et nytt fosterhjem. Igjen. Så lenge han er under atten år er han fortsatt inni systemet. Han snakker daglig om den dagen han kan være fri. Martin og jeg har vært venner så lenge vi kan huske. Han bodde i et fosterhjem i nabolaget vårt, men ble forflyttet til et annet da vi var elleve. Jeg vet at Adam og jeg er tapre som holder ut med mammas usikkerhet og Stevens nærvær, men Martin; han er sterk. Han har flyttet inn og ut av forskjellige hjem siden han var en baby. Begge foreldrene hans har rusproblemer, og for noen år siden ble faren satt inn for smugling over grensen. Moren hans forsvant sporløst to år etter at Martin ble født. Martin snakker sjeldent om familien hans, men vi vet hvordan ståa er.

Martin var fjorten år da han begynte å eksperimentere med ulike stoffer. Da var han i sitt tredje fosterhjem sammen med en annen gutt, som klarte å få Martin avhengig. Siden har Martin vært svært aktiv med å skaffe alkohol, tobakk også videre. Han er uansett min bestevenn. Han er mer enn det. Han er som en bror for meg.

Han ristet på det blonde, krøllete håret. De lyseblå øynene tittet på meg.

"Hva skjer'a? Du er så stille."

"Rachel har invitert meg hjem til seg, for at jeg skal møte foreldrene hennes."

Martin plystret lavt og hevet øyenbrynene.

"Wow. Jeg visste ikke at dere var så seriøse."

"Jeg vet. Jeg visste bare ikke hva jeg skulle si da hun spurte. Hun nevnte også at det er lenge siden hun har hatt besøk av en gutt, og at faren derfor kan virke litt skeptisk og på vakt. Jeg har aldri vært på foreldre-middag med jenter jeg har vært med."

Kaldsvettet jeg? Det var da ulikt meg.

"Det er bare en middag. Hvis foreldrene ikke liker deg så er det synd for dem."

Jeg ble faktisk litt rørt, før han la til; "De må like deg, du er Walter Evans; skolenes damemagnet."

"En annen ting er at Jenna skal gifte seg."

"Nabojenta med formene?"

Martin gliste.

"Skjerp deg'a!"

Han ga meg et lite jeg-bare-tulla-dult på armen.

"Hvorfor angår det deg uansett?"

Jeg vet at jeg kan stole på Martin, men hva jeg føler for Jenna er topphemmelig.

"Nei, jeg bare vet at kjæresten hennes ikke er bra for henne."

Martin skjønte tydeligvis ikke hva jeg mente. Han bare bablet om at nå som jeg er med Rachel, kan ikke andre jenter få min oppmerksomhet. Jeg har heller ikke nevnt for noen at jeg har møtt både Karen og Mandy de siste ukene. Jeg vet jeg skammer meg, men det var siste gang. Lover. Martin er uansett ikke den rette personen til å gi meg dameråd. Forrige jente han var sammen med bedro han hele tre ganger. Der har vi noe å lære av de pappa-betaler-alt-guttene. De fleste der har holdt på samme dame gjennom hele videregående. Sykt.

Vi gikk av på neste stopp og blandet oss inn i folkemengden. Det nærmet seg november, men før det var det den årlige Halloween-festen til Riley i parallellklassen. Hun inviterer alltid rundt tyve stykk, men det ender opp med to hundre mennesker hun ikke aner hvem er.

Leiligheten var stor og rommet hans hadde gigantiske vinduer. De nye foreldrene var ikke så altfor fæle, men de kan plutselig endre seg...

Jeg hørte den gjenkjennelige meldingstonen og dro opp telefonen.

"Vil du bli med og se på brudekjoler neste uke? Jeg hadde virkelig satt pris på det. -J"

Kunne jeg svare noe annet enn "ja"?