The perks of being a boy

15

"Hva tenker du på?"

Hun så spørrende på meg, imens hun lå inntil meg. Vi hadde lagt oss på gresset i parken der vi "ble kjent". Det var usedvanlig at det var så varmt i oktober.

"Ingenting."

Hun så spørrende på meg, før hun kastet seg over meg og øynene våres møttes.

"Walter Evans, fortell meg hva du tenker på."

Jeg grublet for å unngå å nevne Jenna. Hun har ikke blitt et snakke emne ennå. Bryllupet nærmet seg bare mer og mer. De skulle egentlig gifte seg neste år, men Jenna fortalte at de flyttet det fordi bestemoren til Kasim hadde blitt alvorlig syk. Det å se barnebarnet sitt gifte seg var tydeligvis stort og viktig for henne. Det skjønner jeg egentlig godt.

Etter middagen med familien til Rachel, hvor jeg fortalte henne alt om meg, har livet blitt lettere på en måte. Jeg liker Rachel veldig godt. Hun får meg til å føle meg vell og godtatt. Rachel fortalte meg at hun har veldig lyst til å møte familien min også, i hvert fall det som er igjen av den. Jeg nevnte også at det finnes et monster, Steven. Det var vanskelig å åpne meg for henne, men samtidig så lett. Hun lyttet. Jeg har aldri fortalt noen om hvordan det er bak de fire veggene. Jeg har aldri hatt et behov for at noen har trengt å vite det, men nå som Rachel har blitt en del av livet mitt, følte jeg det var nødvendig. Jeg er fortsatt redd for at hun kommer til å røpe det, forsnakke seg, bli sur og fortelle alle det. Men jeg stoler på Rachel. Ingen av oss har brukt k-ordet ennå, men jeg tror vi begge har lyst.

"Jeg tenker på deg."

Hun kysset meg. Det hadde plutselig blitt helt vanlig for oss, å kysse. Vi får selvfølgelig en del blikk i gangen også videre, men det har bare blitt en vane. Folk har også begynt å spre rykter om at jeg har blitt tatt av basillen, at jeg har blitt myk og slått meg til ro med en. Det de ikke vet, det ingen vet, et at jeg kanskje har møtt noen andre. Det var bare en gang, eller to, eller syv. Søren. Jeg vet at Rachel ville ha gjort hva som helst for meg, og ville ha gjort hva som helst for henne. Jeg kan ikke fortelle henne at det er dette som er meg: å være med andre jenter samtidig, men det et faktisk sånn det er. Jeg har aldri vært i et fast forhold. Jeg har aldri vært forelsket i en jente, som også har vært forelsket i meg. Jeg har aldri tatt med en jente på en date før. Oppsummering: fast forhold har aldri vært noe for meg.
Jeg vil fortelle henne alt, men hun blir knust og da vil hun garantert fortelle alle om Steven og mamma.

Steven hadde etter "ulykken" blitt et mindre problem. Han har ikke vist seg siden, men vi kjenner alle Steven. Han kan dukke opp når som helst. Denne gangen har mamma lovet meg å kaste han ut. Hun har ikke kommet til det punktet hvor vi skal blande inn politiet ennå, men merk mine ord, det vil skje. Vi har slitt med han for lenge. Han har vært så sterk og så feig samtidig. Vi må stoppe han.

Jeg dro hånden min gjennom det myke, brune håret hennes. De sjøgrønne øynene hennes skinte. De så ut som stjerner der de var festet på det vakre ansiktet hennes.

"Jeg tror jeg er skikkelig forelsket i deg!"

Det bare glapp ut av meg, sånn helt uten videre. Jeg ønsket ikke å ta det tilbake, men herregud hva sa jeg nå?

"Jeg er veldig forelsket i deg, kjæresten min."

Hun brukte k-ordet.