The perks of being a boy

11

Jeg ventet på en benk utenfor skolen, og ventet på Adam. Jeg tittet på klokken og så at jeg var tidlig ute. Jeg dro opp telefonen og et par krøllete ørepropper. Jeg sveipet meg gjennom en av spillelistene, før jeg trykket play på "I Believe In a Thing Called Love" av The Darkness. Jeg trykket helt panisk på volumknappen, for å sette sangen på full guffe. Jeg lukket øynene og tankene mine dro meg tilbake til skoleballet i niende klasse. Jeg hadde lagt planer i flere måneder om hvordan jeg skulle klare å spørre Debby fra engelsk klassen. Jeg hadde tenkt ut alle slags planer; legge lapper i skapet hennes, overraske henne i kantina med plakater og roser, synge for henne, gjennskape Marks kjærlighetserklæring til Juliet fra "Love Actually". Jeg hadde planlagt alt etter minste detalj. Uansett var Ted før meg, så jeg slapp å bli ydmyket. Jeg var veldig nedfor den uken ballet var siden jeg ikke hadde klart å skaffe en date. Det var da min reddende engel kom; Jenna. Istedenfor for å dra på sitt eget ball med avgangseleven og stjernen på fotballlaget, Andrew Reed, ble hun hjemme med meg for å ha en virkelig "homecoming". Hun bestilte pizza og dekortere stuen med juletrebelysning. Hun dro på seg en vakker, rosa kjole som gikk til knærne. Jeg hadde fått på meg dressen fra fjorårets jul og hadde med noen falske dekorblomster. Vi danset hele kvelden til akkuart den sangen, vår sang. Jenna holdt meg tett inntil seg og svingte meg rundt. Jeg så rett inn i de varme, skinnende øynene hennes. Det var den beste kvelden i hele mitt liv. Alt var perfekt.

Plutselig så jeg inn i to flettede hender. Jenna og Kasim. Hva er sannsynligheten? Jeg dro ut øreproppene, og la merke til at Jenna dro opp en svart, liten boks. Hun viste meg entusiastisk ringene de hadde valgt ut. Utenom diamant detaljene på Jennas var de helt like, gull og inni sto det: "Din for evig og alltid". Evig og alltid? Særlig. En andpusten Adam reddet meg i å svare noe veldig ufint. Han omfavnet meg og ga meg en skikkelig Adam-klem; varm og god. Jeg kunne se Jenna smile fra øyekroken min. Jeg kunne også se Kasim himle med øynene. Vi ble stående og prate om bryllup og hvordan Adam hadde det. Jeg kunne se på han at han likte at å være et av hovedtemaene.

Da vi gikk nedover nabolaget fikk jeg plutselig øye på en splitter ny Toyota Prius Hybrid, som sto i veikanten til huset vår. Inne i stuen sto en glad og fornøyd Steven.

"Se unger! Steven har fått ny bil."

Stemmen hennes viste entusiasme, men vi var ikke like entusiastiske. Steven tok et godt grep rundt henne og kysset henne på kinnet. Hvordan våget han?

"Gå bort, ditt monster!" skrek Adam.

Øyene hans ble våte. Steven så rart på han. Han tok et steg nærmere Adam, og jeg tok et steg foran han. Jeg snudde meg og så ned på en tårevåt Adam. Jeg ba han gå opp på rommet sitt for å gjøre lekser. Det var mamma, Steven og meg igjen i stuen. Jeg dyttet han til siden og grep tak i skjortekragen hans.

"Hvordan våger du å komme tilbake hit, og late som at det som skjedde sist ikke skjedde? Hvordan våger du å legge hendene dine på mammaen min? Hvordan våger du..."

Han kastet meg ned i bakken og slo seg løst på meg. Han rev meg i biter.

"Hvordan våger du å snakke sånn til meg, gutt? Istedenfor å skjelle meg ut skal du takke meg. Takke meg for at du har tak over hodet, at du kan skaffe deg en utdanning. Du bør skamme deg!"

Han sparket meg i fjeset før han kastet seg inn i bilen, og forlot oss. Igjen.
Det siste jeg husker at jeg så var mamma, som falt i bakken gråtkvalt. Så ble alt mørkt.