The perks of being a boy

7

Jeg våknet opp til en gråtende Adam som dro meg armen, og en hjerteknust mamma i stuen. I det gikk jeg ned trappen til første etasje hørte jeg bilen til Steven trille ut mot veien. Jeg lagde matpakke og frokost til Adam, før jeg kommanderte han til å gå på skolen. Jeg lagde en varm kopp med solbær te, og satte den på salongbordet innpå stuen. Jeg strøk henne over hodet og gjennom hennes pistrete, brune hår. Hun lå krøllet under et pledd og hulket. Det var bare en ting som hadde skjedd; Steven hadde forlatt henne igjen.

Skoledagen gikk som vanlig. Jeg ble for det meste sittende med tanken om hva jeg skulle overraske Rachel med. Da skoleklokkene ringte forsvant jeg ut i retning parken. Jeg hadde funnet ut av hva jeg ville overraske henne med.

Klokken nærmeste seg fem og Rachel var presis. Høstluften hadde lagt seg over oss, så hun kneppet godt igjen den røde kåpen sin.

"Så hva skal vi?"

Jeg studerte henne godt før jeg greide å åpne munnen.

"Jeg-jeg tenkte vi kunne mate duene imens vi blir kjent?"

Hun nølte først og så rart på meg, men så seg til slutt enig i planen. Idéen slo meg da mrs. Edwards kalte meg "dum som en gjøk" fordi jeg ikke klarte å svare på noen spørsmål i dag. Jeg var ikke som de andre guttene på skolen. Jeg kunne ikke invitere henne på restaurant og gi henne røde roser. Jeg var ikke rik. Pappa jobbet ikke som investor i et stort firma. Mamma var ikke hjernekirurg, og broren min studerer ikke jus. Vi sitter ikke rundt middagsbordet og diskuterer politikk og aksjer hver dag. Vi sitter ikke engang sammen rundt middagsbordet. Det jeg har er en feig pappa, en beruset og naiv mamma, en hjelpesløs og vettskremt bror, og en maktsyk og  terroriserende Steven. Om noen skulle få vite dette vet jeg ikke hva jeg skulle ha gjort, derfor løy jeg da Rachel spurte meg spørsmål. Hun løy ikke. Faren hennes var sivilingeniør og moren hennes var siviløkonom. Søsteren hennes hadde hoppet på medisin i fjor, og broren hennes gikk siste år på Oxford. Neste høst håpet hun at hun studerte odontologi, for å bli tannlege. 

"Nei seriøst!?" lo hun.

Latteren hennes var nydelig. Hun var nydelig.

"Ja, det er helt sant!" fniste jeg tilbake.

Sånn satt vi. Vi lo og fniste, imens vi matet duene med et brød jeg hadde tatt med. Rachel fortalte meg om hennes vågale år fra barneskolen, da hun glemte å øve til gloseprøver. Hvordan kunne vi to, som er så forskjellige, sitte og utveksle morsomme historier med hverandre? Hvordan kunne jeg få sommerfugler i magen av å høre stemmen hennes?

Rachel snudde seg mot meg og jeg stirret inn i hennes glitrende øyne. Hun lente seg nærmere meg og jeg lente meg mot henne. Vi var noen få centimeter unna hverandre, så kvitret mobilen min. Vi trakk oss raskt tilbake og jeg beklaget, før jeg sjekket meldingen.

"Hvor er du? Ombestemte du deg eller? -K"

Jeg tittet på klokken, kvart over syv.

"Faen." glapp det ut av meg.

Rachel så på meg spørrende. Jeg hadde helt glemt Karen. Jeg beklaget og løy om at jeg hadde glemt at jeg skulle hente Adam på fotballtrening.

"Bare gå! Dette var veldig koselig, Walter. Håper vi kanskje kan gjenta det!" sa hun og kysset meg på kinnet.

Da jeg banket på døren kom en gretten Karen ut. I det hun skulle kjefte på meg kysset jeg henne, og vi beveget oss inn til kjøkkenet. Jeg holdt rundt henne og kysset henne gjentatte ganger. Hun kysset meg nedover nakken og videre på brystet. Jeg begynte å tenke på Rachel og at hun hun var så nærme meg, og at jeg løy til henne.

"Hvorfor stopper du?" hørte jeg Karen sin.

"Huh?"

Jeg slapp tankene om Rachel, og kysset Karen. Jeg løftet henne opp og bar henne inn til soverommet, også smalt jeg igjen døren med den ene foten.