The perks of being a boy

24

Jeg sto utenfor den brune døren. Vurderte om jeg skulle banke på. Jeg tittet ut av det bittelille vinduet og kunne se folk ankomme. Jeg pustet dypt inn og banket på. Det som møtte meg var et bredt smil.

"Hun er snart klar! Bare kom inn, fort før noen ser henne!"

Jeg ventet litt før noen tappet meg på skulderen. Der sto hun. I en hvit, vakker kjole som passet henne helt perfekt. Hun smilte og jeg kunne høre hun sa et lite "tada". Det følelse ut som om det var i går at vi ankom nabolaget og vi hilste på hverandre for første gang. Da vi tok ringstikk på hele nabolaget sammen. Da vi gikk knask eller knep sammen. Da vi danset rundt i stuen hennes, bare oss to. Nå er vi en del eldre og en av oss er allerede på vei til å gifte seg. Vi ble stående inne på rommet for å fikse og freshe opp på hverandre. Så var tiden inne. Jenna hadde sagt få ord til meg, men hvisket et lite "takk" da vi gjorde oss klare til å gå nedover kirkegulvet. Sammen. Brudepikene hadde alle matchende ferskenfargete kjoler. Slik at kjolene også matchet den bohemske brudebuketten, selvfølgelig ferskenfarget.

Så åpnet kirkedøren seg. Vi knøt armene våres sammen og klistret på er gigantisk smil. Det må ha vært over seksti mennesker her, og hadde samlet seg for å feire Kasim og Jenna. Nå reiste alle seg og jeg kunne se flere kameraer komme opp fra lommene. På andre siden sto Kasim. Han sto rett opp med strak rygg i en helt ny, sort, og ikke minst dyr dress. Kunne jeg se gledestårer derfra og til hit? Kirkegulvet virket plutselig lengre enn jeg trodde, og jeg fikk vondt i hodet av å stirre inn i alle de forskjellige kameraene med blits. Jeg så plutselig et gjenkjennelig menneske. Rachel? Hva gjør hun her? Hun skulle ikke komme før etterfesten. Nå kom minnene fra natten med Jenna tilbake. Jeg klarte ikke å se på noen, men jeg måtte fullføre. Jeg kunne ikke rømme nå. Jeg svelget godt da vi slapp hverandre og skulle gå hvert til sitt. Hun lente seg mot meg og hvisket noe, før jeg kysset henne på kinnet og satte meg. Hun løftet på kjolen og gikk oppp til alteret. Jeg tittet raskt bak meg og kunne se Rachel. Nydelig som alltid. Presten kremtet og sermonien var i gang.

Hver gang jeg havnet i trøbbel har Rachel vært der for å ordne opp. Stått ved min side. Alltid. Det er ikke vanskelig å forstå at jeg alltid har vært forelsket i henne. Det er vanskelig å se at din livs store kjærlighet går videre i livet, uten deg. Jeg har jo Rachel, og vi elsker hverandre høyt, men hun er ikke Jenna. Hun kommer heller aldri til å bli Jenna, eller klare å bytte henne ut. Det finnes bare en Jenna, og hun står foran meg nå og skal svare "ja" til å tilbringe resten av sitt liv med en helt annen person enn meg.

Rachel har vist meg disse filmene hvor bestevennen til bruden eller brudgommen avbryter hele sermonien ved å fortelle alle at han eller hun elsker vedkommende som skal gifte seg. Tanken har slått meg, men denne gangen skal jeg følge Jennas plan. Jeg skal ikke ødelegge dagen hennes, det er ikke det hun ønsker. Hun ønsker å være lykkelig, noe hun kan bli nå. Jeg blir heller sittende på benken og studere bestevennen min en siste gang.

"Ja!"

Kasim smiler og presten vender mot Jenna. Hun blir stående helt stille, smilet forsvinner. Det blir stille. Hvorfor svarer hun ikke? Øyeblikket fryser i det blomsterbukketen faller på gulvet. Forbi meg løper denne hvite skikkelsen i full fart. Alle snur seg og skjønner ikke hva som har skjedd. Ved alteret står det igjen to personer; en frustrert Kasim og presten. Uten å tenke la jeg på sprang ut av kirken. Etter henne. Jeg løp videre og lette overalt. Der fant jeg henne; på toppen ved treet, med utsikt til fotballbanen. En gråtende brud.

"Jeg elsker deg, Walter! Det er deg jeg vil være sammen med for alltid, bare deg."

En varm og ny følelse steg inni meg. Ordene hun sa til meg. Jeg følte meg, jeg følte meg lykkelig. På ekte.

Alle tankene mine forsvant, nå når vi endelig var sammen. Bare oss to.