The perks of being a boy

9

Hun flettet hendene våres sammen. De to siste ukene har jeg vært med Rachel. Det har vært oss to. Det har vært to fine uker. Jeg mener; to uforglemmelige uker. Jeg har for første gang ledd og virkelig kost meg. Vi er ikke der ennå, og vi har heller ikke kysset. Jeg vet ikke hvorfor det ikke har skjedd ennå. Jeg pleier som regel å kysse jenter før jeg kan navnene deres. Men denne gangen vil jeg gjøre det riktig. Prøve i hvert fall. Jeg vil invitere henne på middag og gi henne en bukett røde roser. Hun fortjener det. Rachel er spesiell. Jeg har heller ikke fortalt henne noe om meg, som har vært sant, unntatt navnet mitt. Hun får meg likevel til å føle meg bekreftet. Stemmen inni meg sier at jeg skal fortelle henne alt, men magen sier noe annet.

Jenter har aldri vært et problem for meg. Jeg har sjeldent vært han som jaget dem. Det er de som har kommet til meg. Frivillig. Jeg har ærlig talt ikke helt peiling på hvor mange det har vært de siste årene. Halvparten husker jeg ikke egentlig, men hvem teller egentlig?

Rachel fortalte meg at foreldrene hennes ønsker å møte meg. Jeg har ikke vært i så mange seriøse forhold før, og har derfor ikke møtt så mange foreldre. Rachel og jeg er ikke akkurat kjærester, ikke ennå, så det å møte foreldrene hennes er ikke bare et stort steg, det gjør meg både svett og nervøs. Jeg vil på en måte vise dem den beste utgaven av meg. Noe som blir vanskelig når jeg bare har løyet til Rachel om meg. Uansett er familien hennes lengre opp på rangstigen enn min. Hennes familie drar på veldedighets arrangementer hver måned. Min familie har ikke feiret bursdag hos noen engang.

"Så, skal vi si lørdag neste uke klokken syv?"

Jeg kunne ikke si nei til henne. Ikke når det vakre smilet hennes og de sjøgrønne øynene ble større. Da hadde hun meg. Tvinnet rundt lillefingeren.

"Selvfølgelig!"

Jeg prøvde å virke entusiastisk.

"Du må bare ignorere pappas oppførsel. Jeg har ikke hatt, hva skal jeg si, guttebesøk på en god stund."

Jeg lo og kysset henne på hodet.

"Da ses vi."

Hun kysset meg på kinnet før hun forsvant inn i den tykke tåken.

Jeg gikk mot huset mitt og fikk se Jenna sitte på trappen vår.

"Hei?"

"Walter, jeg skal gifte meg."

Jeg svelget en stor klump.

"Å, så fantastisk."

Jeg prøvde å smile og være glad på hennes vegne, men ble raskt gjennomskuet.

"Jeg vet hva du synes om Kasim. Jeg vet du også kanskje synes det er for tidlig, men dette er mitt valg. Kasim har gjort så mye for meg. Kasim og jeg er ikke alltid venner, men jeg elsker han og han elsker meg. Vi skal gifte oss."

"Jeg ville også satt pris på om du ville følge meg til alteret." la hun til.

Jeg vet ikke hva som satte meg mest ut. At hun skulle gifte seg kristelig eller at hun ville at jeg skulle "gi henne bort".

Hun så meg rett inn i de brune øynene mine og ventet spent på et svar.

Jeg svelget igjen. Langsomt.

"Det vil være en ære."

"Virkelig?"

Jeg smilte og hun kastet armene sine om halsen min, før hun kysset meg på kinnet. Jeg ville kysse henne. Jeg ville ha henne nær meg.

"Walter, tusen takk!" hvisket hun i øret mitt.

"Jeg gjør alt for deg. Alltid. Du trenger bare å spørre." sa jeg til meg selv imens jeg holdt godt rundt henne.

Innerst inne følte jeg meg helt knust. I tusen biter. Biter som aldri kan settes sammen igjen.