The perks of being a boy

4

Jeg gikk nedover korridoren mot utgangsdørene før noen tappet meg forsiktig på skulderen. Jeg snudde meg og kjente igjen de sjøgrønne øynene.

"Hei! Du, jeg beklager for den lille hendelsen i gangen tidligere i dag. Det var virkelig ikke meningen. Jeg tror begge hadde litt hastverk."

Hun smilte bredt. Smilet hennes var ikke bare skjevt, jeg likte det ikke...
Jeg elsket det. Jeg håper da for all del at jeg ikke sa det høyt.

"Ålreit." svarte jeg og gikk videre.

"Du vet du ikke trenger å oppføre deg sånn. Du trenger ikke å fremstille deg selv som den tøffeste fyren her på skolen, som driter i alle andre hele tiden. Du er selvopptatt. Jeg prøver bare å beklage."

Jeg stoppet opp. Jeg kjente jeg ble temmelig irritert. Det vakre smilet hennes trakk seg tilbake.

"Unnskyld meg, men hvem faen tror du at du er? Du vet ingenting om meg. Bare stikk!"

Øynene hennes ble blanke og hun begynte å gå i motsatt retning av det jeg skulle.

"Hei kjekken! Er du ledig i kveld?" hørte jeg en gjenkjennelig stemme si.

Der sto hun, Wendy Cruz, skolens råeste og ikke minst heiteste jente, lent mot murveggen til skolebygget. Hun sprang mot meg og plantet et vått kyss på munnen min.

"Du vet jeg alltid har tid til deg, Wendy, men i dag kan jeg ikke. Sorry!"

"Hva?"

Hun så på meg med skuffende øynene.

"Men du har tid til å snakke med Rachel?" fortsatte Wendy.

"Rachel? Hvem er det?" spurte jeg.

"Hallo?! Jenta du snakket med for liksom to minutter siden."

Het hun Rachel? Jeg har aldri lagt merke til henne før. Burde jeg? Til og være skikkelig oppesen og påståelig, var det noe med henne jeg likte. Var det gnisten i øyne hennes? At hun beklaget seg selv etter at jeg kjeftet på henne? Jeg vet søren hva det var. Det jeg vet er at jeg plutselig kjente en klump i magen. Angret jeg på at jeg nærmest aviste henne igjen? Umulig.

"Samma det."

Wendy himlet med øynene.

"Ring meg da, om du får tid."

Jeg nikket og studerte rumpen hennes vrikke da hun gikk nedover korridoren. Jeg plystret lavt for meg selv.

Jeg gikk nedover den lange handlegaten og så folk bære store handleposer fra alle slags butikker. Telefonen kvitret og jeg fisket den opp fra lommen.

"Hei, kan du handle med et brød og en påleggespakke, helst salami? -Mamma"

Jeg så meg rundt. Jeg var langt unna vår nærbutikk, som jeg personlig syns var best og billigst. Jeg endte til slutt opp på en matbutikk i en sidegate til H&M. Jeg sjekket lommene for å se hvor mye jeg hadde. Jeg sukket lavt for meg selv, da jeg tok opp 25kr opp fra lommen.

"Alt pålegg 26kr!" leste jeg av en plakat ved siden av brødhyllen. Jeg la et grovt brød oppi brødskjæreren. Jeg la brødet under armen og hentet en pakke salami. Jeg svingte hodet frem og tilbake rundt meg og sjekket hvor overvåkningskameraene hang. Heldigvis ved drikken. Jeg fortet meg med å putte salamipakken i sekken, før jeg gikk mot kassen.

Det var da det begynte å pipe som bare det på vei ut av butikken, at jeg skjønte at denne matbutikken ikke var lik nærbutikken vår. Denne butikken hadde alarmer ved utgangen. Jeg la på sprang ut av butikken, og ba til universets overmakter om at Securitas ikke skulle komme etter meg.

Jeg pustet tungt ut og så meg rundt, bare for å dobbelsjekke at ingen jaget meg. Det var da jeg snudde meg at jeg fikk øye på det halvlange brune håret, som falt nedover den røde kåpen hennes. Jeg smilte for meg selv.

"Hei!" glapp det bare ut av meg.

Hun snudde seg og var på vei til å smile, men trakk det raskt tilbake da hun så det var meg. Hun begynte bare å gå nedover veien. Jeg ble stående med brødet under armen.