Justin Bieber Imagines (norsk)

#4 - Borte For Alltid

(D/N) hadde sett Justin kysse ei jente som hun aldri hadde møtt eller sett før. Nå var hun hjemme hos han for å slå opp.

"Hvordan kunne du," ropte (D/N) skuffet mot han som hadde ødelagt henne. "Jeg kunne hva," ropte han tilbake, gråtkvalt, men han viste samtidig veldig godt hva han hadde gjort. "Fy faen, Justin. Du vet like godt som meg hva du gjorde." (D/N) gråt mens hun sa det. "Nei. Faen da. Fortell," løy han mens han sukket og så på henne med blanke øyne.

"Vet du hva? Det er over, for godt." (D/N) gråt og løp ut av huset til Justin mot bilen sin, hoppet inn, og starter den. Hun viste ikke hvor hun skulle kjøre, men en plass langt bort fra alt som hadde med mennesker å gjøre.

(D/N) skrudde på radioen mens tårene trillet ned kinnene hennes. Regnet plasket ned på bilruten mens hun kjørte. Hun kjørte langt bort, helt til ingenmannsland. Hun ante ikke hvor hun var, det var mørkt og ingen levende sjeler å se så langt øyet kunne se.

Plutselig kom det et sterkt lys som blendet henne. Hun stoppet bilen, men det var for sent. Det siste (D/N) hørte var et stort bang, så kjente hun en forferdelig smerte bre seg opp gjennom hele kroppen hennes.

Faen, tenkte Justin etter at (D/N) hadde dratt. Hvordan kunne han være så dum, tenkte han mens han dro opp telefonen fra lommen og ringte moren sin. Han fortalte hva som hadde skjedd, og når han hadde lagt på, kjørte han til huset hennes.

"Justin, vennen," sa Pattie når Justin kom. "Hei," mumlet han og klemte moren sin lenge. "Kan du fortelle meg alt som har skjedd," spurte Pattie, litt bekymret. Justin nølte litt, men til slutt sukket han og startet å fortelle hva han hadde gjort og hva som hadde skjedd.

De satt og snakte lenge, Justin gråt og Pattie fikk hjertet sitt knust på grunn av sønnen sine tårer og ord.

På samme tid, på andre siden av byen, lå (D/N), hardt skadet på den kalde, våte asfalten omringet av glasskår og små bildeler. Hun var halvvåken, men orket ikke bevege seg. Kroppen gjorde vondt, hele kroppen. Kanskje dette var slutten, tenkte hun da hun så blålys reflektere rundt hele ulykkesstedet. Hun lukket øynene og de siste tankene som fór gjennom hodet hennes før alt ble svart var: "var dette slutten"?

Tre timer senere, braste Justin stresset inn gjennom de store dørene på sykehuset etterfulgt av Pattie, moren hans. "(D/FNEN) (ditt fornavn og etternavn)," sa han stresset til damen i skranken. "Hun er ikke klar for besøkende. Beklager," svarte hun mot han med triste øyne. Justin forstod fort at noe var galt. "Men for faen da, jeg er kjæresten hennes, jeg må se henne," sa Justin sint. Damen i skranken ble skremt og sa 'rom trehundreogsyttifem'. Justin svarte ikke, bare stormet mot trappene og opp til tredje etasje.

Når han og moren omsider kom fram, stod foreldrene til (D/N) utenfor rommet. Justin sukket og stoppet opp da moren til (D/N) fikk øye på ham. "Justin, så godt å se deg," sa hun gråtkvalt og klemte han. Justin ble stille før han trakk seg fra klemmen. "Det er min skyld, alt sammen." Moren til (D/N) så forvirret på ham. "Nei, det er ingen andre enn sjåføren av den lastebilen sin skyld." Hun var selvsikker og viste at det ikke var Justin sin skyld.

"Men hvis jeg ikke hadde vært utro hadde ingenting av det skjedd," mumlet Justin og moren til (D/N) ble skjokkert. "Du hva," spurte hun. "Jeg vet, jeg vet. Hat meg så mye du vil. Jeg hater meg selv også. Jeg var full, (D/N) så meg kysse en annen jente og idag kom hun for å slå opp med meg. Hun kjørte bort, og bang, så henger livet hennes i en tynn tråd. Alt er min skyld, alt," sa Justin som nå gråt.

Pattie kom bort til ham og klemte han. "Vil du se henne," spurte plutselig moren til (D/N). Justin så skjokkert på henne mens han samtidig ble kjempe glad innvendig. "Ja."

(D/N) lå i sykehussengen med lukket øyne da Justin kom inn. Hun viste dette var slutten. Justin satte seg ned på stolen vedsiden av sengen hun lå i. "(D/N), jeg er så lei meg," startet han og tok hånden mens han kysset pannen hennes. "Jeg elsker deg mer enn noe annet. Hver så snill, ikke forlat meg," ba han mens tårene rant ned kinnene hans. (D/N) viste hun skulle bort nå. "Jeg elsker deg også," mumlet hun også ble alt svart. Maskinene som var koblet opp mot henne begynte å pipe, leger stormet inn også var hun borte, for alltid.

---

Ikke drep meg.

Du døde, ja. Lover at det ikke skal skje ofte, men bare følte for å skrive noe trist, og da var dette det mest triste jeg kunne komme på.

Hva syntes du?

Stem/kommenter? :)