Justin Bieber Imagines (norsk)

#21 - Overraskelse

"Er du sliten?" Jeg åpnet øynene mine umiddelbart og så på Lisa, manageren min. "Litt. Jeg savner alle hjemme," sukket jeg og fiklet med fingrene mine. "Jeg forstår vennen. Du får reise hjem om to uker." Jeg bare sukket, før jeg reiste meg opp. "Jeg går og gjør meg klar." Hun nikket, og jeg gikk rolig til garderoben min.

"Cassie, er du klar?" Jeg snudde meg for å se stylisten min stå i døren. "Ja, gi meg et minutt." Hun nikket og smilte, før hun forsvant. Jeg reiste meg opp og stirret på speilbildet mitt. "Du kan gjøre dette," mumlet jeg til meg selv, før jeg pustet tungt inn, så ut.

Jeg småløp til resten av folkene som var bak scenen og ventet på deg. "Der er du," sa Lisa og smilte. "Her er jeg," svarte jeg, og prøvde å virke entusiastisk.

Det å være på turnee i et år byr på enormt mange opplevelser, gleder, smil og latter, men det byr også på mye savn. Savn av familien min, vennene mine og ikke minst kjæresten min. Joda, de reiser jo ut i ny og ne, men det er slettes ikke så ofte som jeg skulle ønske.

"Cassie, er du klar?" Jeg nikket og tok i mot mikrofonen før jeg fulgte etter en av teknikerne til der jeg skulle komme ut fra inn på scenen. "Lykke til," hørte jeg mange si, og jeg bare gav dem tommel opp.

Musikken startet, og jeg gikk ut på scenen. Det var dette som ver det aller aller beste med hele turneen - glede andre mennesker med musikken min, mitt arbeid og mitt slit. For ja, det er et slit, av og til et helvette, men alt i alt, er det så verdt det når jeg står her jeg står nå.

Jeg så ut over alle jentene og guttene som hadde komt for å se meg. De hadde betalt penger for å se meg. Det er egentlig litt merkelig, men det betyr så mye mer for meg enn de noen gang kommer til å forstå.

Da jeg var ferdig med konserten, løp jeg av scenen med et glis om munnen min. "En til," sa jeg til alle mens jeg åpnet korken av en vannfalske noen hadde gitt til meg. Alle smilte, og svarte noe, før jeg tok mikrofonen min igjen, og løp ut igjen og jubelen ble enda større enn den hadde vært hele kvelden før jeg startet på ekstranummeret.

"Det var så gøy," sa jeg mens jeg pustet tungt og tørket svetten fra ansiktet mitt med et håndkle. "Du var rå der ut," var det plutselig noen som hvisket inn i øret mitt som gjorde at jeg stokk, men snudde meg umiddelbart rundt med et glis om munnen min. "Hva gjør du her?" Jeg gliste mer enn jeg hadde gjort på en lang stund. "Overraskelse," sa han litt nervøst, før han lente seg inn og kysset meg. "Justin, hei," hørte jeg Lisa si, noe som gjorde at jeg trakk meg unna. "Hei Lisa," sa han mens han dro meg inntill han slik at jeg lente hodet mitt på brystet hans og lukket øynene mine.

"Trøtt?" Jeg åpnet øynene mine og så på en leende Justin. "Bittelitt," mumlet jeg og lukket øynene mine igjen. "Du går og skifter, så drar vi til hotellet og slapper av." Han blunket til meg, og jeg himlet med øynene. "Jaja," mumlet jeg, og trakk meg fra ham og gikk til garderoben min.

"Du aner ikke hvor glad jeg er for at du er her," sa jeg da jeg hadde skiftet, og vi gikk hånd i hånd mot bilen som skulle ta oss til hotellet. "Du aner ikke hvor mye jeg har savnet deg." Han smilte, og hardnet grepet om hånden min og dro meg litt nærmere han. "Jeg har en anelse," mumlet jeg og lente hodet mitt på skulderen hans da vi endelig satt inne i bilen. "Jeg elsker deg, Cassie."

Jeg smilte for meg selv. Det var det lenge siden jeg hadde hørt han si, dirkete til meg.

"Jeg elsker deg også, Justin, så mye."

Det er rart hvordan den gutten får meg til å glemme alt og alle, men jeg er glad for det. Han det den jeg vil leve med, for alltid.

---

Endelig? Ja. Jeg meg skjerpe meg.

Syntes?

Stem/kommenter? :)