Justin Bieber Imagines (norsk)

#14 - Recovery

"D/N, hva er det du driver med," spurte han frustrert. "Hva ser det ut som," sa jeg og hev klærne mine oppi en bag. "Pakker," sa han usikkert. "Bravo," sa jeg og klappet ironisk før jeg fortsatte å pakke. "Flytter du ut," spurte han oppgitt. Jeg stoppet opp igjen. "Ja, det er akkurat det jeg gjør." Jeg var sint, irritert og lei.

Han ble rolig og skjokkert. "Hvorfor," mumlet han spørrende mens han så ned på føttene sine. "Du er utrolig, Justin. Virkelig," spurte jeg frustrert og snudde ryggen til ham. Han snudde meg tilbake. "Ikke. Rør. Meg," sa jeg kaldt. Han dro hånden sin tilbake med en gang. "Hva faen feiler deg? Hvordan kunne du," spurte jeg illsint. Han ble stum. "Du vet ikke hva du kan si en gang. Det er dette jeg mener. Du går ut, fester, drikker deg dritings, røyker, gudene vet hva, kliner med andre jenter. Hvordan skal jeg stole på deg? Hvordan kan jeg være med deg når jeg vet at alt du gjør når jeg ikke er hjemme, er å feste? For alt jeg vet kan det være du har sex med annenhver jente du treffer på," sa jeg med høy stemme.

Han så overrasket ut. "Men," startet han. Jeg satte meg frustrert ned på sengen i frustrasjon mens tårene trillet ned kinnene mine. "D/N, det er akkurat det," startet han gråtkvalt. "Det er du som får meg på rett spor igjen. Det er du som får meg til å være den personen jeg er. Når du ikke er hjemme så er det andre som får meg til å være en person jeg ikke vil være. Jeg gjør det av savn, D/N. Jeg trenger deg," sa han rolig mens han gråt.

Jeg ble skjokkert. "Du burde kunne klare å kontrollere deg selv, og omgå seg selv med ok mennesker. Det er ikke vanskelig," sa jeg tomt. "Jeg vet det, jeg vet det. Det er bare det." Han tok en pause og sukket. "Jeg har det vanskelig, okey," fortsatte han med høy stemme som fikk meg til å skvette opp fra sengen. Jeg så på ham. Han var rød i øynene og så ikke bra ut.

Det var akkurat som om noe gikk opp for ham, for plutselig begynte han å slå rundt seg, på sengen, sparke i veggen. Jeg så fortvilet på ham, men reiste meg opp for å prøve å stoppe ham. "Justin," sa jeg rolig da jeg hadde klart å holde ham igjen. "Justin," sa jeg en gang til, denne gangen høyere. Han hørte ikke på meg. "Justin, stopp," ropte jeg.

Han stoppet opp umiddelbart, og brøt heller sammen i tårer. "Ikke dra," hulket han. Jeg svarte ikke, bare dro ham inn i en klem.

Slik stod vi altfor lenge. Han gråt mye og jeg fikk tenkt. Han trenger deg, var det en stemme i hodet mitt som sa. Han fortjener deg ikke, sa en annen stemme. Jeg sukket høyt.

Du er liksom sint på han, klarte jeg å tvinge en stemme i hodet til å si. Han gråter jo, skal hun liksom bare forlate ham da, sa en annen. Det var akkurat som om en engel g en djevel hadde en diskusjon oppi hodet mitt, sånn som de det er i tegneserier. Det var komplisert. Kjærlighet var generelt komplisert.

"Går det bra Justin," klarte jeg å si etter sikkert en halvtime. Han nikket rolig og så opp mot meg. "D/N, jeg trenger deg mer enn noen andre. Det er du som får meg på rett spor. Ikke forlat meg, vær så snill," ba han. Jeg sukket tungt før jeg trakk meg litt tilbake. "Justin, selvom jeg elsker deg mer enn noe annet, så vet jeg ikke om jeg klarer det. Du har gjort så mye mot meg som du kanskje ikke vet sårer, men det sårer faktisk. Jeg tror vi trenger avstand. Kom tilbake når du har samlet deg selv, slutter med alle de idiotiske festene der du bare drikker deg dritings, røyker også videre. Jeg trenger en pause," mumlet jeg og gikk til skapet hvor klærne mine lå. Jeg slang dem oppi bagen, lukket den igjen og gikk ut av rommet. "Hadet, Justin," sa jeg rolig og så på ham før jeg lukket døren etter meg.

SEKS MÅNEDER SENERE

"D/N," lo han og løp etter meg ut i sjøen. "Det var dårlig gjort," ropte han igjen. "Hvorfor," spurte jeg Harry. "Det er ikke pent å hive vann på folk når de soler seg." Jeg så rart på han. "Jo, det er det," sa jeg med et lurt smil.

Jeg snudde meg rundt og så utover havet da jeg plutselig kjente noe kaldt treffe ryggen min. "Oh no, vi er igang, Styles," sa jeg og så på han. "Gjett om," svarte han kaldt. Egentlig så orket jeg ikke vannkrig, så jeg lot han sprutet litt på meg før jeg gikk opp mot land. "D/N, hvor skal du," ropte han spørrende etter meg. "Opp," svarte jeg og smilte for meg selv. Han fulgte ikke etter meg, fordi resten av guttene kom uti.

"Jeg er trøtt," sukket jeg til Ine, bestevenninnen min som lå og solte seg. "Legg deg ned da, dummen," lo hun og ristet på hodet. Jeg bare lo og la meg ned da jeg hørte musikk begynne å spille borte ved baren. "Er det live," spurte jeg ivrig. "Ser sånn ut. Kom, vi går og ser." Hun dro meg opp, og sammen løp vi bort til baren, hvor det tydeligvis var en scene.

Vi stilte oss ganske nær da det kom en gutt meg solbriller, masse tatoveringer og caps og en gitarist. Dan? Faen, tenkte jeg. "Vi går," hvisket jeg til Ine. "Gjett om vi ikke gjør," sa hun uten å se på meg.

Justin sa ingenting før Dan begynte å spille på gitaren.

First I'll acknowledge
Our trust has been broken
A successful recovery
I pray for us at night
Bless me for a second chance
Never thought I'd see your face again
Learned a lot through trail and error
I try to make it right, make it right

(...)

If I'm gonna sleep alone at night
I don't wanna close my eyes
Wanna give you all I have to give
I'm not holding back this time
Now that I'm back around you
Nothing around me matters
Hope you feel the same

(...)

Da sangen var ferdig stod jeg med tårer i øynene og stirret på Justin. "Jeg trenger deg fortsatt," sa han inn i mikrofonen før han tok av seg capsen, gjorde noe med håret før han satte den tilbake på hodet igjen. "Vil dere høre en til," spurte han og prøvde å smile. Det funket dårlig, hvertfall for meg som kjenner han, men det funket for de andre som var der, for de begynte å klappe og plystre.

Da han hadde sunget et par sanger til, gikk han av scenen. Alle andre forsvant, men jeg og Ine stod der, stive som to stokker og hadde ikke bevegd oss fra flekken. "D/N," hørte jeg plutselig en stemme si. Jeg snudde meg rundt, og uten å tenke meg om, gikk jeg og klemte ham, lenge. "Jeg mener det med at jeg fremdeles trenger deg," hvisket han i øret mitt og gjemte ansiktet hans i nakken min. "Jeg trenger deg også," hvisket jeg til svar.

Han trakk seg litt unna, og før jeg viste ordet av det, var leppene hans plassert på mine. "Får jeg en ny sjanse," spurte han og smilte svakt. Jeg nikket bare, før jeg klemte han igjen. "Jeg elsker deg," sa han. "Jeg elsker deg også."

---

Endelig ny del, whops. Jeg holder vist aldri det jeg lover. Min feil.

HUSK Å FULLFØRE 'JOURNALS' IMORGEN TIDLIG (teknisk sett idag, men who cares?) KLOKKEN 6 (sånn om noen kommer til å være våkne da). OKEY NOK CAPS LOCK.

Stem/kommenter? :)