Justin Bieber Imagines (norsk)

#22 - Blind

"Hva gjør du," spurte jeg leende mens jeg så på Justin. "Jeg skal ta deg med en plass," sa han og smilte, men han hørtes fremdeles litt nervøs. "Og derfor må jeg ha bind foran øynene mine?" Jeg så skeptisk på ham. "Jepp." Han virket litt fornøyd med det han holdt på med, og det han var på vei med å gjøre. "Men," startet jeg, men han avbrøt meg. "D/N, stol på meg. Jeg kommer til å være ved din side hele tiden, jeg lover."

"Okey da," sukket jeg og så gliset som automatisk kom til ansiktet hans. "Gi beskjed om det blir for stramt," sa han mykt til meg mens han forsiktig tok bindet foran øynene mine og det ble umiddelbart helt svart. "Ser du noe?" Jeg ristet på hodet som svar. "Bra." Jeg kunne høre smilet i stemmen hans. "Gjør det vondt?" Han stramte det litt mer. "Nei, du kan ta å stramme det litt mer." Og han gjorde som jeg sa. "Sånn," sa jeg sa det var akkurat passe.

"Okey, ta hånden min, så leder jeg deg ut til bilen, ok?" Jeg nikket og gjorde som han sa. Grepet mitt om hånden hans var kanskje litt for hardt, men jeg kunne ikke noe for det. "Et trinn ned nå." Det gikk sakte, men vi kom oss omsider til bilen, og han åpnet døren for meg, og hjalp meg med å sette meg inn. "Jeg går rundt nå, så ikke freak ut," sa han flirende og lukket døren igjen. Jeg bare himlet med øynene, og lente meg tilbake i setet og ventet på at han skulle sette seg inn i bilen.

"Faen Justin. Hva tok så lang tid?" Jeg hørte at han flirte litt. "Jeg mener det. Det er ikke gøy å sitte her i evigheter og ikke se en dritt." Jeg var rolig, men irritert. "Du satt alene i fem minutter," lo han, og jeg kunne se for meg at han ristet på hodet og himlet med øynene. "Å," var det eneste jeg fikk til å si, flau over hva jeg nettopp hadde sagt. Han startet bilen, og jeg kjente at vi beveget oss. Han tok hånden sin oppå min og jeg fiklet fingrene våre sammen.

Det var stille, så stille at du kunne hørt en nål falle i gulvet. Men det var herlig, tro meg. "Hvor lenge er det igjen," spurte jeg utålmodig da det sikkert hadde gått fem minutter. "Slapp av. Kvarter, tjue minutter kanskje." Han lo, og jeg himlet med øynene, selvom han ikke kunne se det.

"Hvorfor velge plassen som ligger lengst unna hjem?" Han lo. "Om jeg hadde gjort det, hadde vi dratt til Kina, og det skal vi ikke," flirte han ved siden av meg. "Ha ha, veldig morsomt. Du forstår hva jeg mener." Jeg beveget litt på meg. "Jada, jada," lo han og tok hendene våre opp til leppene sine og kysset hånden min. Jeg smilte, selvom jeg ikke så noe.

"Hvor lenge er det igjen nå," spurte jeg etter det som føltes ut som en evighet til. "Vi er framme når vi er framme. Slutt å mas," flirte han. "Unnskyld meg, men det er ikke du som har bind foran øynene dine, og det er ikke du som ikke vet hvor vi skal." Jeg kunne føle at han frosnet litt, og eg prøvde å skjule smilet. "Eh, øhm," var det eneste som kom ut av munnen hans. Etter at han hadde stammet sånn i flere minutter, klarte jeg ikke å holde latteren inne lenger, og fikk tidenes latterkrampe.

"Vi er her." Jeg hørte at han tok av seg bilbeltet, og at døren gikk opp, og smalt igjen. Var han sur? Nei. Han har hvert fall ingen grunn til å være det. Døren gikk plutselig opp, noe som fikk meg til å skvette. "Du er så lettskremt," flirte han og tok hånden min. Han er ikke sur, nei. Jeg smilte smått, og gikk ut av bilen.

"Kom igjen," sa han og dro meg etter ham. "Forsiktig. Jeg kan ikke se," minte jeg ham på. "Jeg vet det, men det er bare rett fram." Jeg kunne høre smiler i stemmen hans, da jeg plutselig kunne høre bølger slå inn. Vi er på stranden. Det fikk meg umiddelbart til å smile, og jeg følgte gledelig etter ham.

Han stoppet opp, og gikk bak meg for så å ta armene sine rundt meg. "Vil du se?" Han flirte litt. "Nei," sa jeg sarkastisk. "Ok." Jeg kjente at han begynte å knyte opp bindet, og da det falt av, ble jeg målløs. "Liker du det," spurte han forventningsfullt. "Nei," sa jeg og tok en pause mens jeg snudde meg til det frosne ansiktet hans. "Jeg elsker det." Jeg så en lettelse spre seg i ansiktet hans.

Han tok hånden sin på kinnet mitt, og dro meg nærmere, og før jeg viste ordet av det, hadde han krasjet leppene sine mot mine. "Jeg elsker deg," mumlet han da vi trakk oss fra hverandre. "Jeg elsker deg også."

---

Eh, jeg vet egentlig ikke hva jeg skal si. Jeg oppdaterte liksom ikke i hele mars. Shame on me.

Men! Jeg har vært opptatt med å oppdatere Falle For Deg?, og det har vært hektisk på skolen de siste ukene. Håper dere forstår. :)

Hva syntes dere?

Hva vil dere lese mer om? KOM MED FORSLAG!

Stem/kommenter? :)