Justin Bieber Imagines (norsk)

#12 - Fortell Meg

"Jeg vet bare ikke," hørte jeg Justin mumle idet jeg gikk forbi kontoret til Scooter. Jeg stoppet opp. "Dette er ditt valg Justin, det er ditt liv. Jeg skal ikke tvinge deg til noe som helst, men du skal vite at jeg støtter deg uansett hva," hørte jeg Scooter si til kjæresten min, Justin.

Jeg kunne høre Justin sukke, høyt. "Hvorfor er livet så komplisert," spurte han fortvilet. "For å oppnå suksess må man gjennom oppturer og nedturer. Du er desidert på en av dine nedturer nå." Scooter var klok, ja, men hva er dette, tenkte jeg og banket forsiktig på den halvåpne døren før jeg gikk inn. "D/N, hei," sa Scooter til meg og smilte. "Hei," svarte jeg, øynene mine festet på den brunhårete kjæresten min. "Jeg bare kom forbi," mumlet jeg, fremdeles med øynene mine låst på Justin. "Jeg er egentlig på vei til Angela, men hun kan vente. Scooter, kan jeg få et par minutter alene med Justin," spurte jeg, litt for kaldt kanskje. "Selvfølgelig," sa Scooter. "Takk," sa jeg og så opp på ham og smilte skjevt.

"Fortell meg," sa jeg med en gang Scooter hadde lukket døren bak seg. "Hva da?" Jeg sukket. "Det vet du godt. Kom igjen," sa jeg igjen. "Det er ingenting å fortelle. Alt er bra," sa han kaldt med øynene sine festet på veggen.

"Ikke vær dum. Jeg har kjent deg i fem år, og jeg har lært såpass mye at jeg vet når ting er bra og ikke bra. Nå er ting forferdelig. Vær så snill og fortell meg," sa jeg beende.

"Det er mine problem, ikke dine. Du trenger ikke å bekymre deg for problemene mine jeg er i stand til å takle fint selv. Du skal være glad og bekymringsløs," sa han, og så endelig opp på meg. "Justin, jeg vil bekymre meg, jeg vil hjelpe deg. Det er det jeg er her for. Støtte deg og bekymre meg. Du gjør jo det over meg," sa jeg og satte meg ned på stolen vedsiden av ham.

Han sukket. "Men jeg er gutt," mumlet han. "Og da skal liksom ikke jeg bekymre meg for deg? Ærlig talt. Jeg bekymrer meg fordi jeg er glad i deg, fordi jeg bryr meg, vil hjelpe deg og vil du skal ha det bra. Det knuser meg å se deg slik. Fortell meg, vær så snill."

Jeg så opp på ham og det tomme ansiktet hans. "Jeg orker ikke mer," glapp det ut av ham. "Jeg orker ikke mer av maset og kriteriene fra alt og alle om å være perfekt, om å være englebarn."

Jeg tok hånden hans og så dypt inn i øynene hans. "Er det virkelig det du ønsker," spurte jeg alvorlig. "Jeg mener, vil du virkelig gi opp alt du har jobbet så jævlig hardt for i seks år? Fansen din, Beliebers, de kommer til å bli søndersknust."

En tåre trillet ned kinnet hans. "Det finnes andre løsninger enn å gi opp alt på en gang," sa jeg og dro ham inn i en klem, og på en eller annen måte endte begge to i samme stol, jeg oppå fanget hans mens vi klemte.

Jeg trakk meg unna. "Jeg vet at jeg ikke er ekspert på dette, men jeg har litt erfaring," sa jeg litt spøkefullt. "Du burde heller prøve å finne deg selv i hva du gjør, ta en lang pause uten bekymringer, uten media rundt deg. La heller fansen din få vite at du vil bli borte fra rampelyset lenge, men at du kommer tilbake en gang når du har funnet deg selv. Da kommer du sterkere tilbake enn noen gang med ny musikk. Fansen din fortjener noe å vente på, og det er akkurat det de trenger. De elsker deg for den du er og de vil alltid være der for deg," fortsatte jeg.

"Kanskje det," mumlet han og lente seg inntil brystet mitt. "Du vet, jeg er ganske glad for å ha deg i livet mitt også," mumlet han med øynene igjen. "Ganske," spurte jeg lurt. "Veldig," mumlet han igjen. Jeg flirte litt, og klemte ham hardere. "Elsker deg," mumlet han. "Og jeg elsker deg."

"D/N, så det er her du er," hørte jeg stemmen til manageren min, Angela, si. "Whops, sorry," sa hun fort og flirte litt. Jeg reiste meg opp. "Er det greit at vi tar det møtet imorgen?" Jeg så på henne med dovdyrøyne. Hun lo. "Selvfølgelig," sa hun og smilte før hun trakk meg inn i en klem. "Scooter fortalte meg. Ta vare på ham. Det er kun deg han hører på akkurat nå," hvisket hun inn i øret mitt før hun trakk seg unna. Jeg bare smilte og nikket. "Ser dere sener da," sa hun glad. "Hadet Angela," sa Justin. "Hadet," smilte jeg og gikk bort til Justin.

"Kom," sa jeg og strakte ut hånden som han tok med en gang. "Hvor?" Jeg smilte lurt. "Jeg er sulten," lo jeg og gikk ut av kontoret. "Ork, du gav meg forhåpninger," sa han skuffet. "Ikke idag, Bieber, ikke idag," lo jeg og ristet på hodet.

---

Jeg har klart å bli syk. Æsj, også nå rett før jul :( Skal prøve å skrive et par deler imorgen når jeg er hjemme fra skolen, men ikke få for store forhåpninger. Sover tross alt til langt utpå dag...

Hva syntes du?

C yaa! <3

Stem/kommenter? :)