Broken Heart

21;

Pip-pip-pip.  

"Vi vet ikke hva som kommer til  skje."

Pip-pip-pip.  

"Alle kardiologene våres jobber på spreng for å finne ut av det, og om det går an å fikse."

Pip-pip-pip.  

"Maks 2 år. Ikke noe mer."

Pip-pip-pip.  

"Jeg er lei for det."

Hvem er det som snakker? Det noe kjent med stemmen, men fortsatt er den ukjent. Stemmen er alt for lys til å tilhøre Eleanor. Den er alt for mørk til å tilhøre moren til Jasper, og den er alt for voksen til å tilhøre noen av vennene mine. Fortsatt er det noe kjent med stemmen. Det er som om jeg har hørt den før et sted, men jeg klarer bare ikke huske hvor og når.

Øynene mine glir sakte opp. De blir møtt av et skarpt lys. Det tar en stund før øynene mine vender seg til lyset, men når de gjør det legger jeg merke til at alle omgivelsene rundt meg er hvite. 

Min min er koblet til flere maskiner. De har festet en nål i armen min. På tuppen av fingeren min har de festet noe. På brystet mitt har de satt på flere ledninger. Hva er alt dette til? Og hvorfor har jeg det på meg?

Jasper, pappa og Eleanor. Alle er her. Jasper sitter i en stol i hjørnet med hodet i hendene. Han rister på hodet og jeg kan heletiden høre han hvisker noe til seg selv. Pappa står i enden av sengen min med armene krysset. Øynene hans er fulle av tårer, men han smiler til meg. Eleanor står bak pappa med tårer i øynene hun også. Hvorfor er alle så triste? Hva er det som skjer? 

I døren står det en dame med en tavle i hånden. Hun har på seg en lang hvit frakk. Det brune håret har hun satt opp i en dott på toppen av hodet. Hun har noen rynker i pannen og rundt øynene. De blå øynene hennes lyser av medlidenhet. Jeg kjenner igjen de øynene. Jeg så de samme øynene den gang mamma lå på sykehuset og hadde fått diagnosen sin. Legen hadde sett på meg med de blå øynene sine og smilt til meg før hun forsvant ut av rommet.

Hun gir meg et svakt smil, før hun forsvinner fra rommet akkurat som den gangen mamma lå her.

Øynene mine møter pappa sine. "Hei, jenta mi." Stemmen hans er rolig. Han setter seg på kanten av sengen. Han strekker seg etter hånden min. Han legger den trygt inni sin. Leppene hans krummer seg opp i et smil. Øynene hans tårer opp igjen.

"Hva er det som skjer?" Spør jeg og ser rundt på alle. blikket mitt stopper opp på Jasper. Han møter blikket mitt. Øynene hans er helt røde, han har store puter under øynene. Det er tydelig at han har grått. Jeg har aldri sett han gråte før. 

Han reiser seg brått opp. Han ser reg rundt i rommet. "Jeg klarer det ikke." Mumler han før han stormer ut av rommet.

Hva er det som skjer? Hvorfor er alle så triste? Hvorfor stormet Jasper ut av rommet sånn? Hvorfor var den samme legen som mamma hadde her? Jeg skjønner ingenting! Hva er det som har skjedd?

Pip-pip-pip-pip-pip-pip-pip.

Maskinen som måler hjerterytmen min blir helt vill. Pusten min blir ujevn. Eleanor forter seg bort til den og skrur den av. "Violet, se på meg." Jeg møter øynene hennes. "Pust sammen med meg." Pusten hennes er jevn. Inn. Ut. Inn. Ut. Inn. Ut. Hun nikker og smiler til meg. "Bra."

Blikket mitt veksler mellom pappa og Eleanor. "Kan noen fortelle meg hva som skjer her?"

Pappa nikker. Han strammer grepet rundt hånden min. "Du vet sykdommen mamma hadde?" Spør han. Jeg nikker sakte. Hun hadde en klaffefeil i hjertet som gjorde at det ble vanskelig for hjertet å pumpe blod rundt i kroppen. "Vel legene har gjort mange tester, og det viser seg at du har samme sykdom."

-

-

-

Okey, nå dør jeg sånn legit. 

Jeg har gruet meg så lenge til å skrive denne delen, og jeg har prøvd å unngå det litt, men her er den. Delen som ødelegger meg - og Violet da selvfølgelig.