Broken Heart

18;

Eleanor gestikulerer til at jeg skal sette meg ned på stolen hun har plassert foran pulten. Hun var kjapp med å plassere den der da elevene hadde begynt å forlate klasserommet da det ringte ut. Jeg hadde selv prøvd å komme meg ut av klasserommet så fort som mulig, men mest sannsynlig ikke av samme grunn som alle de andre. De fleste var lei skolen, og kunne ikke vente med å komme seg hjem igjen. Jeg derimot ville bare unngå denne samtalen. Selvfølgelig fikk hun øye på meg før jeg kom meg ut av klasserommet, og huket tak i meg.

Blikket hennes forteller meg at dette kommer til å bli ganske seriøst. Hun hadde heller ikke satt frem stolen med mindre det ikke var det. Det jeg er nysgjerrig på å vite er om hun kommer til å snakke til meg som læreren min, eller ste-moren min.

"Så hvordan går det med deg?" Begynner hun idet jeg setter meg ned på stolen. Hun trekker av seg brillene hun har på seg, og slår dem sammen i en enkel bevegelse.

Det er nå hun kommer til å prøve å forklare seg igjen. Fortelle hvorfor, hva og hvordan igjen. Endre på måten hun sist fortalte det. Fortelle det på nytt, men denne gangen - gi det inn med teskje. Det er sikkert noe pappa har bedt om. Hver så snill, snakk med henne en gang til, er sikkert ordene han brukte. Han vil virkelig at vi skal gå overens, men jeg klarer det bare ikke. Jeg vil, men det går ikke.

"Hvis vi ikke tenker på det faktum at du har drept mitt sosiale liv, og ikke minst blitt forlovet med faren min, så er alt som det skal. Alt. Er. Bare. Perfekt." De siste ordene presser jeg frem mellom et falskt smil. Sakte slipper jeg ut pusten. "Takk som spurte, jeg skal huske det til talen." Mumler jeg lavt. Lavt nok til at hun ikke kan ha hørt det, men jeg tror nok hun gjorde det.

Blikket hennes er helt tomt. Det er umulig å vite hva hun føler og tenker. Hun er helt umulig å lese. Hun virker litt målløs. Hun sitter stum i en lengre tid, og jeg sitter å venter på at hun skal si noe, men det gjør hun ikke. 

Hun kremter svakt. "Du kan gå nå, med mindre det er noe du vil ta opp med meg." Det siste sier hun med håp i stemmen. Hun prøver virkelig hardt å komme på god-siden min - eller så er det pappa som prøver å få henne på god-siden min. Det er minst like viktig for han at vi kommer overens. Han har ventet flere år på å finne en som kan fylle morsrollen for meg, og ikke minst finne kjærligheten. Når han først gjør det går vi ikke over ens. Dette kan ikke bli stort verre enn det allerede er. 

Jeg sa bare at hun må gi deg tid. At du kan være litt vanskelig i tider, men at du ikke mener vondt.

Det er ikke helt sånn at hun er den onde stemoren. Hun er vel ikke så ille. Det er bare rart. Unaturlig. For det første er hun læreren min. Og for det andre er hun gammel nok til å kunne være søsteren min. Det at hun plutselig skal bli stemoren min blir bare rart. Og under alt tror jeg ikke at det er hun jeg egentlig er sur på.

Jeg biter meg svakt i leppa. Skal jeg si det? Mener jeg det virkelig? Eller kommer jeg bare til å bygge opp falskt håp, for å så rive det ned igjen?

"Du er grei.."

-

-

-

Ughhh... skole i morgen. Er det flere enn meg som ønsker å starte ferien på nytt eller. Det gikk jo nesten fortere enn en netflix episode, og nå kjenner jeg at dør litt. Jeg er virkelig ikke klar for å starte på skolen.

Uansett - her har dere et back to school kapittel kan vi kalle det for. 

Kos dere

Klem meg