Broken Heart

24;

En tåre renner ned kinnet mitt. Jasper legger merke til det. Han tørker den fort bort. "Hva er det?" Spør han bekymret og stryker hånden gjennom håret mitt.

"Det høres bare så fantastisk ut, og jeg kommer aldri til å oppleve det. Verst av alt har jeg ikke muligheten til å gi deg det heller." Skuffelsen av at vi aldri kommer til å flytte sammen i huset på landet, som ikke er så langt unna foreldrene våres. At jeg aldri kommer til å bære noen av barnene hans, eller i det heletatt gi han et barn. At vi aldri skal få en hund som heter blomst.

"Vi kan flytte sammen i en leilighet rett nedi gata, og få oss en golden retriver som heter blomst. Vi kan gifte oss, og hvis vi virkelig vil ha barn så går det jo an å skaffe en surrogatmor." Han kysser meg på kinnet.

Han finner en løsning på alt som han alltid pleier å gjøre. Jenta han forelsker seg i når jeg er borte kommer til å bli den heldigste jenta i verden. Måtte han ta vare på henne like godt som han har tatt vare på meg alle disse årene.

De to årene vi har vært sammen har vært helt fantastiske, og tiden før og. Han har vært min bestevenn så lenge jeg kan huske, og han har vært helt fantastisk. Da mamma døde var han der for meg heletiden - noe som gjorde båndet våres sterkere enn noen gang. Noen år senere begynte vi å utvikle følelser for hverandre som har vært noe av det mest fantastiske som har skjedd meg. Han har behandlet meg som en prinsesse alle disse årene. Han er den herligste personen jeg vet om. Han er bare god innvendig og ut.

"Begravelsen min," begynner jeg.

Han rister bestemt på hodet og legger fingeren over leppene mine. "Ikke si det. Du skal ikke begynne å planlegge begravelsen din før om flere år når du sitter på gamlehjem, og snart nærmer deg 100." Han sukker. "Du skal leve et langt lykkelig liv, om det er med eller uten meg, men dette er ikke slutten på historien din. Dette er bare en liten nedtur som du skal komme deg over, men det er ikke slutten." Han legger leppene sine trygt over mine. Han trekker seg unna meg og studerer meg, før han trekker meg inn i et kyss igjen.

"Vel.. jeg vil ikke si at det er en liten nedtur. Liksom legene sa at jeg ikke har mer enn 2 år igjen." Han nikker.

Han legger armene trygt rundt kroppen min og graver ansiktet ned i håret mitt. "Bare ikke la oss tenke på det nå." Sukker han og ser sårt på meg. En tåre triller ned kinnet hans.

Jeg tørker den bort med tommelen min og lar hånden hvile på kinnet hans. "Det kommer til å gå bra til slutt, om jeg overlever eller ikke." Han rister på hodet og åpner munnen for å si noe, men jeg avbryter han før han får sagt noe. "Om jeg overlever kommer vi til å leve det livet du beskrev, om jeg ikke overlever skal du leve det livet med en annen." Øynene mine låses i han og han skal til å si noe mot, men jeg avbryter han igjen. "Lover?"

Han sukker, og presser motvillig frem et lite jeg lover.

-

-

-

Enda et nytt kapittel.
Fikk ikke sove så tenkte jeg kunne skrive et kapittel til dere, så ja her er det. Ikke så bra men jaja