Ildhjerte

Kapittel 8- Kidnappet

Jeg ser meg en siste gang i speilet. Jeg har på meg en tettstittene svart skjørt. Det rekker meg til knærne. Og så har jeg en blå bluse. Jeg har tatt på meg sminke og håret mitt er satt opp i en hestehale.

Jeg tar på meg de svart høyhæla skoene mine. Sånn da er jeg klart til å dra. Jeg gleder meg. Og jeg tror dette kommer til å bli en bra kveld. Ikke en kveld lik alle andre. Det er helt sikkert.

Toby venter sikkert ved inngangen nå. Klokka er åtte allerede. Fem over faktisk. Best at jeg kommer meg avgårde. Jeg håper virkelig ikke at Toby er sur fordi jeg er sen. Det siste jeg har lyst til er å gjøre han sur eller sint.

Jeg går ut av badet. Jeg henter veska mi som jeg kjøpt i stad. Den er svart og kan bæres med hendene. Den har ingen reim slik at man kan ha den hengende over skuldren. Man like godt si at det er stor lommebok.

Jeg skjekker at mobilen ligger i veska. Det gjør den pluss litt penger. Jeg går så ut av rommet. Jeg lukker døra igjen. Jeg legger nøkkelen til rommet i den lille veska mi. Da er jeg klar.

Jeg går så bort til heisen. Det er ingen andre som venter der. Da får jeg heise for meg selv da. Det gjør ikke noe for meg. Noen ganger er det bare greit å være alene.

Jeg trykker på knappen som viser en pil ned. Heisen kommer så fem sekunder senere. Dørene glir opp og jeg går inn.

Det er en person i heisen allerede. En mann kledd i dress. Han har navnskilt, han jobber  sikkert her. Vel, da ble jeg ikke alene alikevel. Mannen ser ut som han er tretti åra. Han har mørk blondt hår og blågrå øyne. Han smiler til meg. Jeg smiler tilbake. Han virker da hyggelig.

Jeg blir så irritert når folk står der og er helt stive i maska. Viser ingen tegn til følser og behandler hverandre som luft. Later som om andre personer du går forbi ikke er der eller at de heller ikke ser deg. Litt rart, men sånn er det.

For selvom jeg har levde det mest livet i fangenskap så har jeg nå allerede funnet ut hvordan folk behandler hverandre. Jeg gikk forbi mange folk i byen og de fleste ignorerte meg fullstendig. Utenom om Toby da.

Åhh, jeg gleder meg sånn til å treffe han. Dette kommer til å bli den best kvelden i mitt liv, så langt. Nå kan jeg endlig få meg noen venner. Menneske venner. Ikke dyre venner, sånn som Flekken. Når jeg tenker på han nå, så begynner jeg å savne han. Men jeg må ikke la meg knekke så lett. Nei, glem det. Carrie, du er strek. Det er best sånn. Ja, det er best sånn. Det vet jeg.

Heisdørene går opp og jeg går ut, så mannen. Jeg går bort til inngang, der Toby venter. Han er kledd i en hullete olabukse, en hvit t-skjorte og en svart skinnjakke. Han smiler når han ser meg. Jeg smiler tilbake.

- Så pen du er, sier han. - Takk, du ser bra ut du også. Toby sender meg ett takknemlig smil og tar meg i hånden. Vi går så hånd i hånd ut inngangen. Det har allerede begynt å mørkne, men lyktestolpene lyser opp gatene. Folk går sammen i grupper oppover og nedover gatene. De ler og ser ut til å ha det gøy. Ingen problemer eller vanskeligheter. Endlig kan jeg si at jeg er som dem. Etter 16 år kan jeg endlig si det.

- Kom, vi skal den veien, sier Toby rolig. Vi går til venstre. Vi går forbi noen restauranter og barer som nettopp har åpnet. Folk sitter ute på de små bordene og snakker sammen. Alle ser ut til å ha det bra. Ikke noe bråk. Flaks for dem.

Vi forsetter nedover gatene. Etter vært blir det mindre og mindre folk. Og restaurantene og barene forsvinner helt. Til slutt er vi helt utenfor byen. Ikke på den siden av byen hvor grusveien til huset mitt er, men på andre siden av byen. Vi er på en åpen plass, ved en forlat vei. 

- Toby, hva er det vi gjør her? Det er ikke noen hus eller en fest her. - Du er så dum, Carrie. Det er ingen fest. - Hva mener du? - Du blir kiddappet, søta, sier Toby ekkelt. Han får ett ekkelt glis om munnen. Jeg kan se han godt ennå. For sola har ikke gått ned helt ennå.

Langt borte i horisonten ser jeg en grå varebil som kommer kjørende mot oss. Ikke bra. Jeg må komme meg bort herfra før det er for sent.

Jeg fikler meg ut av hånden til Toby og begynner å løpe tilbake til byen. Men han tar meg raskt igjen og slenger meg i bakken. Han tar armene mine bak på ryggen og røsker meg opp igjen. Auu, det gjorde vondt.

- Slipp meg, sier jeg og prøver å komme meg løs. - La meg slippe å gjøre dette med mest mulig vold. Jeg gider ikke å slåss med ei jente. - Okey, det var dråpen, sier jeg rasende. Jeg sparker han så hardt i beinet. - Auu, sier han lattermildt. - Spar energi din. Sier han ekkelt. Den grå bilen stopper foran oss. Bildøra går opp og en person i svart frakk kommer ut. Jeg grøsser når jeg ser han/ hun.

- Er dette jenta? - Ja, det er henne. - Er du sikker? - Bare skjekk merket hennes på den ene armen hennes, sier Toby rolig. Hvilket merke?

Person kommer bort til meg og beveger den ene hånden mot den ene armen min. - Den andre, sier Toby. Person beveger hånden sin mot den andre armen min. Straks han rører armen min blir jeg iskald.

- Der er merket. Toby, få henne inn i bilen, sier person og går tilbaket til førersetet. Toby går så bak bilen. Han slipper meg med den ene armen og bruker den til å lukke opp bakdøra. Han slenger meg inn.

- Nyt den siste tiden du har igjen, sier han med ett glis og smeller igjen bakdøra. Jeg hører at han låser den igjen.

Dette skjer ikke. Dette skjer ikke. Jeg nekter å tro det. Det er ikke sant. Jeg blir vel ikke kidnappet nå. Nei, jeg nekter å tro det. Jeg kom jo rett ut friheten. Det kan ikke være over allerede. Det kan det bare ikke.

Bilen begynner å kjøre til siden og jeg blir smelt hardt inntil en av bilveggene. Med hode først selvfølig. - Auu, sier jeg. Jeg blir svimmel og det neste blir alt svart.